Mutanter og -onkler i Cannes

Tredje mutantvariant overgår ikke toeren.

FILM: Å se hele Golden Gate-brua over San Francisco-bukta løfte, vri seg og lande slik at folk kan gå tørrskodd til fangeøya Alcatraz, har en fantastisk wow-effekt, kanskje enda mer imponerende enn den kostbare Cannes-lanseringen av tredje utgave av «X-Men»-filmene.

Blant dusinvarene av menn-i-stillongs-filmer, adaptert fra tegneserier, er varianten om mutantene ikke av de verste.

Ny regissør

Bryan Singer, som sørget for den stigende kvalitetskurven i de to første «X-Men»-filmene, har takket for seg. Stafettpinnen er gått til Brett Ratner som nesten har satt på sidelinja det lille som fins av sosialt bevisst understrøm i plottet. Det står i fare for å drukne i den strie strømmen av actionsekvenser.

Særlig var «X-Men 2» ladet med budskap om mutantenes annerledeshet i et samfunn preget av intoleranse og fremmedfrykt.

Vanlig dødelige

I treeren kan man lese inn, hvis man vil, paralleller til kirkens idéer om å helbrede homofile. Vitenskapen har funnet en kur som kan gjøre mutantene til vanlige dødelige igjen, og tilbyr helbredelsen til frivillige forsøkskaniner.

Filmen bruker litt tid på dilemmaet å leve stolt med sin annerledeshet, kontra det å forandre seg for å underkaste seg andres krav til normalitet og konformitet.

Hugh Jackman er stadig barsk som mutanten Wolverine, men den ideologiske kampen står mellom den forsonende professor Xavier (Patrick Stewart) som er leder for mutantskolen og den anarkistiske Magneto (Ian McKellen) som vil slåss for sin mutantkraft. Famke Janssen, Anna Paquin og Halle Berry er stadig med på laget av mutanter og -onkler. Sistnevnte gjør det hakket bedre som mutant enn som Catwoman. Og spektakulært er det unektelig.