Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mutte menn og store forventninger

CANNES (Dagbladet): Der satt vi, i en stappfull storsal i Cannes, og så Guillaume Depardieu miste besinnelsen på lerretet akkompagnert av et piggtrådorkester. Svært mange av oss forsto svært lite. Derfor humret vi på de gale stedene og satte vår lit til pressekonferansen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Leos Carax' «Pola X» var kort sagt gårsdagens begivenhet i filmbyen. Carax er mannen bak «De elskende på Pont Neuf», og hans første film på åtte år var så etterlengtet av både publikum og festivalledelse at den fikk grønt lys i konkurransen lenge før den var ferdig. På rollelista står foruten unge Guillaume, sønn av Gerard, også Catherine De- neuve. Skuffelsen over at Deneuve glimrer med sitt fravær på Croisetten var påtakelig blant pressefolket. Etter å ha sett filmen, nikket flere forståelsesfullt.

«Sublimt», kanskje

Men vi trengte fortsatt en forklaring på Carax' historie om en dypt forstyrret borgerunges oppbrudd fra sitt lekre chbteau og hans kummerlige, høyst seksuelle samliv med en nyfunnet søster fra Øst-Europa. Intet mindre. Det viser seg at Carax, en mutt, mystisk nikotinslave med solbriller, alltid har ønsket å lage sexscener med søsken. Han stirrer ut i ingenting, mens den ene verdensreporteren etter den andre nekter å innse at «Pola X» muligens unndrar seg dype utlegninger.

«Svært sublimt,» sier den ene. «Ehh,» svarer Carax. «Den sosiologiske vinkelen?» spør den neste, men Carax skjønner ikke egentlig hva sosiologi er. «Blottstiller du deg selv her som hovedpersonen i filmen?» spør en tredje. Regissøren tror han overlever.

Og det gjør han nok, mens enkelte av oss nordmenn sender Wam og Vennerød en varm tanke og konstaterer at oppskrudde forventninger iblant ikke gir deg annet enn en trøkk i trynet.

Lykke og ulykke

Antakelig konstaterer den russiske regissøren Nikita Mikhalkov det samme. Hans «Barbereren i Sibir» fikk æren av å åpne årets festival. Omfilmelskere kommer til Cannes med lønnlige håp om å oppleve litt lykke i kinosalene, kommer regissørene med håp om pene omtaler og påfølgende suksess. Mikhalkov ble ettertrykkelig satt på plass i går, da bladet Variety nådeløst slo fast at «barbereren trenger å barberes» og kalte filmen «oppblåst, overlang» og absolutt «underwhelming». Så hva gjør man da når et tre timers verk, en pussig blanding av slapstick og drama, allerede er klippet om, flikket på og ikke minst kraftig hausset opp?

Kinolykken kommer ofte, når man minst venter den og fra uventet hold. Israelske Amos Gitaos «Kadosh» ble en slik opplevelse onsdag kveld, en gjennomført velkomponert, gripende og modig film om ortodokse jøder i Jerusalem - en spesielt hard kritikk av deres kvinnesyn.

All grunn til å heve glasset for den, mens de årvisse spekulasjoner omkring gullpalmevinnere allerede er i gang. Det blir flere forventninger, blant annet til Atom Egoyan og Cannes-debutanten Pedro Almsdovar. Kynikere hevder at kanadiske Egoyan («Den søte ettertid») aldri har hatt større sjanser. Av den enkle grunn at juryformannen heter David Cronenberg, som fikk spesialpris for «Crash» da Egoyan satt i juryen. Den ene tjenesten er den andre verd, men det bør man nok ikke si til Cronenberg.