My Bloody Valentine gjør musikk til ekstremsport

Holdt seg bak lydmuren.

KOMPROMISSLØSE: Kevin Shields og resten av My Bloody Valentine var mer opptatt av gitarveggen enn mikrofonene på sin Norwegian Wood-konsert. Foto: Publikumsbilde.
KOMPROMISSLØSE: Kevin Shields og resten av My Bloody Valentine var mer opptatt av gitarveggen enn mikrofonene på sin Norwegian Wood-konsert. Foto: Publikumsbilde.Vis mer

KONSERT: Tatt i betraktning antallet norske band som kan takke My Bloody Valentine for sin eksistens, var det sjokkerende tynt i rekkene da den irske kvartetten gikk på scenen i Frognerbadet lørdag kveld.

Men så er nok ikke Norwegian Wood stedet for et intenst kompromissløst støyrockband, selv om de har fått 30 år på baken (20 av dem aktive) og er på gjenforeningskjøret. Bandet gjorde heller ingenting for å tekkes de uinnvidde, og det tok ikke lang tid før de som var igjen for festivalstemningens skyld hadde pakket pleddene sine og gått.

Massivt volum
For vel er et tettpakket lydbilde My Bloody Valentines varemerke, men i konsertsammenheng er de minst like kjent for et usedvanlig høyt volum. Og i går var det høyt. Veldig høyt.

Takk og lov! Hvor trist hadde det vel ikke vært å høre Kevin Shields massive gitarvegger fisle bort? I stedet hadde kvartetten med seg en ekstra gitarist/keyboardist, og det var en tent og fokusert gjeng som gjorde sitt beste for å blåse publikum oppover i amfiet.

Låtene ble fremført i kjappe og intense versjoner, der lydnivået og lagene av skurrende og skrikende gitarer hele tiden forsøkte å kamuflere de harmoniene og popmelodiene som er grunnlaget for bandets suksessoppskrift. Uten å lykkes.

Hvor var vokalen?
Med ett unntak, og dessverre et ganske viktig ett. I disse låtene har vokalen aldri vært bærende som i tradisjonell pop og rock, men som en del av de mange sammenvevde lagene spiller den en vesentlig harmoniserende rolle.

Da er det ikke særlig gunstig når den holder et lydnivå hvor bandet like gjerne kunne droppet å plugge i mikrofonene.

Ryktene har gått foran dem og dette er tydeligvis et bevisst valg, men det gjør det ikke til et bedre ett. Resultatet er i praksis et instrumentalband som spiller låter med popstruktur. Det fungerer ikke optimalt.

Sterk katalog
Heldigvis for My Bloody Valentine, da, har de en sterkere låtkatalog enn de fleste kan drømme om. Settet bandet turnerer med er godt balansert for dem: Det hele åpner med to favoritter fra klassikeren «Loveless», «I Only Said» og «When You Sleep», før de går over i fengende «New You» fra sin årsferske plate — deres første på 22 år.

Men dette er ikke noe promoteringssett. Langt de fleste av de 17 låtene er hentet fra historien, fra velkjente albumspor som «Only Shallow» og «Soon» til EP-låter som «Thorn».

En av dem, «You Made Me Realise», får æren av å avslutte kvelden i sin beryktede live-versjon. Den stramme fuzzpoplåta avbrytes av et beinhardt pøsende støyparti, som uten snev av melodi tar begrepet monotoni til et nytt nivå.

Det hele klokker inn på 12,5 minutt, der Shields og Bilinda Butcher står som steinstøtter og maler på gitarene sine mens de stirrer i bakken. Man er da skaperne av shoegaze, tross alt.