«My Kind of Miles»

Norske artister hyller Miles Davis på dagen 75 år etter at han ble født.

Miles Davis døde 28. september 1991. Men trompeten som satte tonen for jazz gjennom fire decennier taler stadig med uforminsket kraft.

Fortsatt selges over 750000 Miles Davis-album hver år, hvorav «Kind of Blue» (1959) står for en tredel.

Nye bøker om mannen og musikken ser jevnlig dagens lys, med Paul Tingens «Miles Beyond: The Electric Explorations of Miles Davis, 1967- 1991» som den nyeste, og under mottoet «Cool is forever» sender Sony ut nye, lydrensede samlinger med dobbelt-cd-en «The Essential Miles Davis» som den sentrale.

Her er 23 innspillinger fra sju plateselskap i perioden 1945- 86 samlet, og samtidig gjenutgis enkelt-cd-ene «The Best of Miles Davis & John Coltrane 1955- 1961»; sekstettinnspillingen «Jazz at the Plaza Vol. 1.» (1973); «At Newport 1958»; «Milestones» (1958) og «Round About Midnight» (1956), de fleste med tidligere uutgitte opptak som bonus. Seinere i år kommer den aldri utgitte «Live at Fillmore East (June 7. 1970)» og 3-cd-boksen «The Complete In A Silent Way Sessions», som dokumenterer Miles' overgang fra akustisk til elektrisk musikk på slutten av 60-tallet. Mannen som «forandret musikken fem-seks ganger», har etterlatt seg et slitesterkt ekko.

Basis

- Miles er basis for måten jeg tenker musikk på, sier Nils Petter Molvær , trompetisten som spiller verden over etter suksessplatene «Khmer» og «Solid Ether».

- Det gjelder ikke bare måten Miles spiller på, men like mye måten han lar andre spille på. I stedet for å være en typisk jazzsolist er han mer en stemme i en helhetstenking og lar folk få utfolde seg innenfor de rammene han har satt opp. Og så er jo tonen hans fin, da, jeg tenker særlig på den uten sordin. Stolt, ensom og sårbar - jeg føler at personligheten hans skinner igjennom i tonen. Det er noe enkelte streber etter å få til hele livet uten å greie det.

På fjorden


For Brazz Bros-trompeter Jan Magne Førde begynte det med Louis Armstrong.

- Men da jeg var 13- 14, kom Miles inn i bildet som ei kule, sier han.

- Jeg fikk tak i et par av 50-tallsplatene hans, og da bar det ned i vaskekjelleren for å øve, der klang det best. Jeg hadde med Miles på kassett da jeg dro på fjorden sør for Sula og fisket, også. Alt han gjorde var så reinskåret, improvisasjonene var så klare i form og tonevalg at jeg syntes at jeg skjønte hva han spilte.

Armstrong

- Da Ytre Suløen var i New Orleans, analyserte vi Louis Armstrongs 20- og 30-tallinnspillinger, og da hørte vi hvor mye Miles hadde hentet derfra, sier storebror, Brazz Bros-kollega og eks Ytre Suløen-trompeter Jarle Førde .

- Seinere, da jeg studerte på konservatoriet i Trondheim midt på 70-tallet, ble «On Green Dolphin Street» en viktig inspirasjon. Det var nesten som et sjokk å høre hvordan Miles brukte den modale spillestilen og kunne få sagt så mye med de samme fem- seks tonene. Det er nok som stilist han har betydd mest for meg.

«Bitches Brew»

- Jeg kom borti «Kind of Blue» i 9. klasse, og den ble innfallsvinkelen til Miles, sier Arve Henriksen , trompetist i bl.a. Supersilent og Trygve Seim Orchestra.

- Siden jeg likte å jobbe med elektronikk, ble «In A Silent Way»,«Bitches Brew» og 70-tallsinnspillingene spesielt spennende, jeg lyttet mye på dem da jeg gikk på konservatoriet i Trondheim. Den Miles-perioden ble nok den viktigste for meg.

Som trompetist var jeg fascinert ikke bare av selve trompetlyden hans, men like mye av måten han ledet musikken på, hvordan han med noen små signalliknende fraser kunne sette i gang nye musikalske forløp. Kanskje har denne regissørsiden ved Miles vært aller viktigst for meg.

<B>DØD, MEN LEVENDE:</B> Miles Davis' musikk lever i beste velgående, ti år etter at «the prince of darkness» døde. I dag ville han ha fylt 75.