Mye å se, men lite nytt

Antakelig var det ingen som satt sjokkskadde tilbake i lenestolene da årets Amanda-priser var delt ut. Blant nyhetene var innføringen av en litt tvilsom reklamepris. Ingen store bølger etter selve filmfestivalen, heller. Det burde det kanskje vært.

Bånn gass - fikk Amanda

Den er jo et hyggelig evenement, og for noen dager settes et kraftigere fokus på film enn ellers. I hovedprogrammet vises et ganske bredt utvalg, som vil bli tilgjengelig for folk flest utover høsten. Om publikumsinteressen i Haugesund er en indikator, er publikum i hvert fall glad i kino.

Gjennom et stort antall sideprogrammer - noen synes de er for mange - har festivaldeltakere og haugesundere kunnet se alt fra uavhengig amerikansk film, til musikaler, baltisk og japansk film, barnefilm og Jeanne Moreau-programmer. Det er umulig å rekke over mer enn en brøkdel. Sant å si er det bra. Festivaler bør by på mangfoldighet og overflod, være en inspirasjon til å utforske ukjente stier.

Debatt og debatt

Men der gikk vi da noen, på festivalens siste dag, og lurte på hva som har karakterisert denne filmuka. For det var tross alt ikke Pierce Brosnan. Det løpes og det arbeides iherdig i løpet av arrangementet. Iblant kan det virke som om den norske filmfestivalen er et endeløst og noe rutinepreget seminar, der forskjellige klikker av bransjen møtes til sine årlige runder - når de da ikke er på kino eller intervjues av like fortløpende journalister. Spørsmålet er hva som kommer ut av det.

I hvert fall hvis målet er å styrke norsk film. Som kjent åpnet ballet med symposiet OUTLOOK, hvor målet var å finne ut av hva som er galt med norsk film. Å snakke med deltakerne der var en forstemmende affære, siden alle framhevet hvor kjedelig de hadde hatt det - helt til en svenske kom og sparket liv i forsamlingen. Men han snakket egentlig ikke om film.

Seinere kom utenlandske kritikere og sa sitt om mangelen på særpreg i den norske produksjonen - et forfriskende innslag. Alltid lurt å høre stemmer utenfra. Men vil det føre til noe?

Talent og appell

Nå skal vi ikke glemme at de siste par åra har oppvist mye talent her hjemme, selv om flere av de nyeste norske filmene har slitt både med publikum og anmeldere. Det gjelder å ta vare på talentet og kreativiteten. Sånt bør ikke settes opp mot den mye etterlyste publikumsappellen. Kvalitet lønner seg i det lange løp.

Best ved Haugesund er mangfoldet i programmet. Debatten om norsk film ser ut til å stå litt i stampe.