TYPISK NORSK: Det er trekk mange verdsetter ved dagens Norge som er såpass ferske at de knapt kan kalles «typisk norske». De bør kjempes for likevel. Foto: /Scanpix.
TYPISK NORSK: Det er trekk mange verdsetter ved dagens Norge som er såpass ferske at de knapt kan kalles «typisk norske». De bør kjempes for likevel. Foto: /Scanpix.Vis mer

Mye av det beste ved Norge er ikke typisk norsk.

Det kan beskyttes likevel.

Kommentar

Det er igjen stiv kuling i innvandringsdebatten. Asle Toje, forskningsdirektør ved Nobelinstituttet, har vært så uenig med de andre medlemmene av Brochmann-utvalget at han har skrevet egne tillegg til rapporten «Integrasjon og tillit». Toje, som også bekymrer seg for at etniske nordmenn vil bli en minoritet i Norge, mener utvalget ikke er nok opptatt av de kulturelle utfordringene ved innvandring. Toje har lenge beskrevet norsk kultur som en «tykk» kultur, et kompakt sett av vaner og holdninger. I sin dissens setter han det distinkt og spesifikt norske, som det har vært nasjonalstatens «oppgave å bære frem», opp som kontrast til utvalgets «tynne» kulturbegrep, som forstås som et begrenset sett av verdier.

Dagens situasjon krever en årvåkenhet overfor kulturelle spenninger. Det er grenser for hvor stor variasjon i levesett et land tåler før det går utover følelsen av å høre sammen. Men det spørs om ikke Toje har hatt vel mye maisena i kultursuppa. Slik han bruker ordet «kultur», fremstår det som en monolitt. Det tar ikke høyde for hvor sterk uenighet og hvor ulike vaner det har vært innenfor landets grenser, også uavhengig av innvandringen. Snarere enn noe tykt- eller tyntflytende er det snakk om en klumpete masse, som endrer konsistens etter trykk og temperatur. Å påpeke dette er ikke å si at alle kulturer er like gode, eller at det ikke finnes særtrekk som gjør det dramatisk annerledes å bo i Norge enn i Afghanistan. Men det er urealistisk å forvente en samkjøring i smak og idealer i en befolkning. Satt på spissen: Det er mange med norske aner tilbake til svartedauden som mistrives på påskefjellet, avskyr brunost og har lyst til å slenge «Vildanden» i veggen. Det var mye rotnorskhet i demonstrasjonstogene mot selvbestemt abort og kristendomsharselasen i «Life of Brian».

Samtaler om det typisk norske krever debattanter som kan skjelne. «Norsk kultur» kan ha flere betydninger. Det kan være snakk om det liberale verdigrunnlaget, som ytringsfrihet og religionsfrihet, som det skal være mulig å forvente at alle aksepterer som grunnmur. Det kan være trekk ved det moderne Norge som de fleste vil ønske å bevare, men som er såpass ferske at det blir misvisende å kalle dem typisk norske. Det er likevel fullt mulig å verne for eksempel kvinners råderett over egen kropp eller homofiles rett til å leve åpent, ut fra en tro på at de er en del av et samfunn av autonome borgere, som skal kunne forme sine egne liv.

Og så kan kulturbegrepet omfatte fortellinger og tradisjoner, alt det man implisitt forventes å kjenne til som innbygger i et land. Det er ikke noe man skulle måtte gi sin tilslutning til – de førnevnte rettighetene inkluderer retten til ikke å ønske seg bunad. Men slike valg bør kunne skje aktivt og bevisst, ikke fordi noen føler seg utenfor referansefellesskapet. I et kulturelt hav som er vanskelig å navigere, må vi være enige om noen spørsmål - og enige om ikke å bli fremmede i andre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook