Mye bedre under krigen?

«Er det mulig å ville, å ønske krig for krigens skyld?» Jo Nesbø kommenterer.

THE WAR WAS AN EXCELLENT EXPERIENCE!

Muamer er 26 år, muslim og sitter tvers overfor meg i Sarajevo i Bosnia-Hercegovina. Bak ham, på andre siden av Miljacka-elva, kan jeg se det utbombede skallet av posthuset. I tre år, mellom 1992 og 1995, var byen beleiret av Karadzics serbiske styrker, som bombarderte byen med tungt artilleri, mens snikskyttere lå gjemt i de grønne åssidene og lette etter og fant innbyggere gjennom sine kikkertsikter. Muamers far ble drept av en bitte liten granatsplint som fant veien gjennom et vindu til kjelleren de gjemte seg i og rev over farens halspulsåre.

- Det var noen av de beste årene i mitt liv. Herregud som vi levde! Noen dager våkner jeg til nok en normal dag og bare lengter tilbake til krigen.

Eller er det sant at det alltid er rasjonelle grunner til at mennesker går i krig, eller er det mulig å ville, å ønske krig for krigens skyld?

På den ene siden har man de historikerne som hevder at alle kriger har økonomiske beveggrunner, som sier at når vi på skolen lærer at den amerikanske borgerkrigen var en krig for og mot slaveri, blir vi bare servert det moralsk spiselige påskuddet Abraham Lincoln brukte. Historikeren Dudley Dillard skriver i «Economic Development of The North Atlantic Community» at borgerkrigen var en økonomisk systemkrig mellom de interesser i nord som presset på for en moderne, industriell kapitalisme og den jordeiende aristokratiske plantasjekapitalismen i sør.

DET ER IKKE VANSKELIG å trekke paralleller fra Dillards beskrivelse til Kuwait og Jugoslavia, hvor det også er moralsk høyverdige argumenter som har brøytet vei for en markedskapitalistisk imperialisme dirigert fra Det hvite hus. Balkan har lenge vært omtalt som «the missing piece» når man snakker om den markedskapitalistiske uniformeringen av Europa etter jernteppets fall. Og for de som har økonomiske interesser i at verden for øvrig innretter seg etter de markedskapitalistiske spillereglene, har dette selvfølgelig vært et dilemma: Om man ikke greier å innlemme de kulturnære områdene i Europa i sitt økonomiske system, hvordan skal man da greie å underlegge seg de arabiske land, Afrika og de gjenstående deler av Asia?

For det andre: Hva er rasjonelt for det enkelte maktmenneske? Det er for eksempel vanskelig å bruke samfunnsøkonomisk rasjonalitet som forklaring på Slobodan Milosevics ønske om å underlegge seg Kosovo. Provinsen har i hele etterkrigstida vært en enorm utgiftspost for det føderale Jugoslavia, med lite håp om å kunne utvikles fra et fattig, agrikulturelt område som topper alle de gale sosiale statistikkene.

Samfunnsøkonomisk sett hadde det vært mer forståelig om Milosevic hadde forsøkt å beholde kontrollen over den industrielt utviklede delrepublikken Slovenia som han ga opp etter ti dagers ublodig krig i 1991. Forskjellen er selvfølgelig at det ikke var noen politisk gevinst for ham personlig å hente i Slovenia, ettersom det der knapt finnes serbere eller historiske røtter à la slaget ved Kosovo Polje, og følgelig ingen moralske argumenter som kunne tenne opinionen. Akkurat som Hitler brukte aggresjon mot egne borgere i et økonomisk kriserammet Tyskland, har Milosevic brukt Kosovo som en avledningsmanøver for å få velgerne til å glemme den økonomiske katastrofen Serbia sto overfor allerede før NATO-bombingen begynte. Få av dem som har fulgt jugoslavisk politikk de siste femten årene, synes å tro alvorlig på kommunisten Slobodan Milosevic som nyomvendt nasjonalist. Først og fremst er han en apparatsjik som har brukt de nasjonalistiske strømningene blant serbere til å fremme en politisk karriere. At krigen mot NATO ikke ble en «excellent experience», ser han nok som et større tap for denne karrieren enn drømmen om et Stor-Serbia.

For det tredje: Hva er rasjonelt for dem som tilsynelatende verken har økonomiske/politiske eller personlige gevinstmuligheter i en krig? Hva var det som fikk småbøndene i Sørstatene til å kle seg som til fest i grå jakker, blanke knapper og skinnende støvler for frivillig å slåss plantasjeeiernes krig? Hva var det som fikk serberne til å stemme fram en despot som lovet dem hevn for forfedrenes mytiske lidelseshistorie, et korstog med mulig gevinst for den serbiske sjelen, men ikke magen? Er det virkelig slik at mennesker er villige til å ofre livet for ideer som ikke lover økt levestandard, ja, ikke engang et skarve liv etter døden? I så tilfelle er jo ikke mennesker økonomisk rasjonelle slik Adam Smith hevder, og enkeltindividets materielle grådighet ikke en altoverskyggende kraft vi kan stole på. Så hva er det da?

KRIGENS VESEN HAR ALLTID tiltrukket mennesker, bare se på de kosovoalbanske barna som nå leker UCK-soldater i ruinene av sine hjem. En historieprofessor fortalte meg at det raser rundt førti kriger i verden til enhver tid, fra større internasjonale konflikter til mellomstore stammekriger, og at tallet har vært forbløffende stabilt de siste par hundre årene. I Budapest traff jeg to serbiske desertører som fortalte om de russiske leiesoldatene i Kosovo, som ble betalt i sigaretter og mat, men var der fordi krig var det eneste de ville.

«Ä r det verkligen fred vi vill ha?» sang Mikael Wiehe, selv en representant for anti-krigsgenerasjonen på 70-tallet. Muamer kikker oppover åssiden og gir et slags svar.

«Etter krigen ble alt så ... kjedelig.»

Er det så tragisk enkelt?