Mye død, få dødpunkter

Den fjerde - og desidert mest spennende - filmen i Varg Veum-serien vil gjøre sitt for at suksesstrenden i norsk film fortsetter.

Hvis graden av vellykkethet for en spenningsfilm måles i hvor spennende den faktisk er, må nummer fire i Varg Veum-serien sies å være svært vellykket.

Et tilfeldig møte på Flesland vekker gamle følelser i Varg Veum. Fotografen Rebecca (Pia Tjelta) og Veum hadde en gang et kort eventyr, som satte dype spor i dem begge. Problemet er at Rebecca nå, som da, er sammen med Jakob, en av privatdetektivens venner. Samtidig blir tenåringsdatteren til en politimann funnet hengt. I uskyldsren, hvit kjole. Selvmord eller drap? Så blir et offer til funnet i liknende antrekk, og enda ett. Ka honen e’ det som skjer i Norges vakreste og våteste by?

Trenchcoat


Det er mye død i «Falne engler». Samtidig er det definitivt den mest livskraftige, troverdige og spennende Veum-filmen så langt. Romanen regnes også av mange som Gunnar Staalesens beste, men bortsett fra hevn, et rockeband og et tidligere overgrep, er det ikke mye igjen av hans historie. Synd, men samtidig ødelegger ikke filmen og boka for hverandre. Du kan trygt lese boka etter å ha sett filmen, uten å vite hvordan det ender. Og omvendt.

Trond Espen Seim har vært fin i tittelrollen fra første film. Men i regissør Morten Tyldums versjon får han i større grad mulighet til å være en tredimensjonal figur med gjenkjennelige følelser og et reaksjonsmønster som føles ekte. Foruten en svart, moderne trenchcoat, er mesteparten av det klassiske privatdetektivaspektet borte. Mesteparten av den pastisjaktige og liksom-hardkokte dialogen likeså. I denne utgaven føles Varg Veum rett og slett mer ekte og mindre klisjépreget.

Den viktigste grunnen til det gode resultatet ligger i måten historien er konstruert på. I 1960 sjokkerte Alfred Hitchcock publikum med «Psycho». Ikke bare med den berømte dusjscenen, men da han lot filmens eneste store stjerne Janet Leigh, bli drept tidlig i filmen. Det er henne hele plottet i starten er spunnet rundt, henne man forventer skal være hovedpersonen. Med hennes plutselige forsvinning blir teppet rykket bort under føttene på publikum. Fra da kunne alt skje. Noe av det samme er tilfellet i «Falne engler». En uventet vri i handlingen skaper den samme urolighet, den samme ubehagelige følelsen. Dette er en film der man aldri helt vet hva som ligger bak neste sving. Det er nettopp denne urolige stemningen, som gjør at «Falne engler» skiller seg fra de tidligere Veum-filmene. Ja, som gjør at den skiller seg fra mange andre filmer i samme sjanger. Unektelig en fin jobb fra manusforfatterne Siv Rajendram og Thomas Moldestad.

På trynet


Manusforfatterne og Tyldum, som sist sjarmerte med dramakomedien «Buddy», har også fjernet den tørrvittige dialogen mellom Veum og politietterforsker Hamre. Med det forsvinner også det lille som var av humor i dette universet. Det som gjenstår er dødelig seriøst drama. Et dristig valg, for sjansen for å gå på trynet blir mye større. Men gevinsten når det lykkes blir også større. Som her.

Det er blitt sagt at «Falne engler» er en film som kan sees uavhengig av de andre filmene. Siden jeg har sett de tre foregående, blir det vanskelig å si så mye om det. Det jeg kan si er at i «Falne engler» er en solid og på alle måter svært vellaget spenningsfilm. Hvis de resterende filmene i serien holder samme kvalitet, er det ikke merkelig at det tyske og danske produsentene vil ha seks filmer til. Det vil gjerne jeg også.

Mye død, få dødpunkter