BOK: Heltinnen i «Sønnavind» er 20 år gamle Elise fra Sagene. Hun elsker Johan som er ulykkelig gift med nymfomane Agnes. Elise ble «tatt med vold» da hun var atten, og fikk sønnen Hugo. Hun giftet seg med Emmanuel, som ble fristet av gemene Signe, og fikk et barn med henne. Elises søster ble 16 år gammel forført av verksmesteren og har sønnen Isac. Deres mor har reist fra dem og de tre brødrene, fordi hun har funnet en ny mann som har en ulykkelig datter fra før som ikke får treffe besteforeldrene. De to får et barn, som er dødfødt. «Savnet» er bok 15 i «Sønnavind»-serien, men det er uproblematisk å hoppe inn i handlingen: Boka åpner med et personregister, samt siste side fra forrige bok som slutter med «Herregud, da må det ha skjedd noe kriminelt». Etter noen sider forstår vi at det ikke var så farlig likevel. Men sånn skal det visst være i denne type litteratur. For å få oss «hekta». Første seriebok gis alltid ut gratis - «Sønnavind» i 500 000 eksemplarer. Ingulstad er god på tids- og miljøskildringer, selv om det kanskje blir vel mye elendighet der nede ved Akerselva. Litt pussig er det at de snille og flinke snakker riksmål, mens de slemme og enfoldige snakker bred dialekt. Ellers hører vi både om lilleprins Olav, Oscar Bråthen og Kristiania-bohemen. For dette er også en slags kunstnerroman, idet Elise vil bli forfatter. Etter å ha lest dette, skal jeg aldri mer omtale Ketil Bjørnstad som kioskforfatter. Det er bare tøv å ramse opp det «Savnet» mangler av litterære kvaliteter. Den er som den er. Skrevet på en måned for underholdningens skyld. Det er helt åpenbart at Ingulstad opererer med helt andre teknikker og mål enn såkalte seriøse enkeltromanforfattere. Jeg må likevel innrømme at jeg ble skuffet over at boka var så stillestående. Dramatikken består stort sett av gjentakelser av tidligere hendelser, samt noen dødsfall, overfall og barnefødsler. Men om noen skulle engste seg: «Savnet» er helt ufarlig, og på sine premisser langt mindre spekulativ og grov enn mye såkalt seriøs litteratur.