Mye faenskap, lite dikting

Den amerikanske frasen «Livet er hardt og så dør du», faller en lett i minne under lesningen av «Trekkspillforbrytelser». Man kan spørre seg om forfatteren i større grad ønsker å underbygge dette slanguttrykket enn å skrive en roman.

Etter første kapittel fornyer ikke teksten seg nevneverdig og da gjenstår det rundt 400 sider.

Amerikanske E. Annie Proulx har vunnet flere priser for sine tidligere romaner, blant dem Pulitzerprisen for «Quoyles reise». Hun arbeider også som frilansjournalist, og i «Trekkspillforbrytelser» ser det ut til at researchmaterialet er blitt en hemsko for hennes skjønnlitterære utfoldelse.

Innvandringen

Det er innvandringen til Amerika hun tar for seg. Et grønt trekkspill er romanens eneste gjennomgående «figur». Vi følger det over Atlanteren fra Sicilia i 1890 og forlater det i en søppeldynge på nittitallet. Da har det vært traktert av italienere, meksikanere, afrikanere, tyskere, irer, baskere, polakker og nordmenn. I tillegg til trekkspillet har bokas innvandrere en ulykkelig skjebne til felles. De reiser fra sitt hjemland med pågangsmot og går snart over i de desillusjonertes rekker for deretter å dø på en oppsiktsvekkende måte, for eksempel av edderkoppbitt eller selvmord med motorsag.

Proulx har en forkjærlighet for det burleske, men skjebnene blir konstruerte blant annet fordi de gjentar hverandre. Avsnittene representerer ingen utvikling, men underbygger kun forfatterens poeng: Drømmen om Amerika har ødelagt et betydelig antall liv. Proulx' personer blir karikaturer av den mislykkede amerikanske drømmen.

Det grønne trekkspillet fremstilles ikke med tiltrekningskraft nok til å ta plassen som bindeledd mellom de rundt ti skjebnene vi her får skissert opp - med en stereotyp kjølig holdning som ikke frister til innlevelse. Her er det mye faenskap, men for lite dikt!

Stakkato

Proulx er bedre på de få sidene der hun skriver om musikk. Da våkner hjertet hennes, og hun beveger seg friere. Men dessverre er det for lite musikalitet i romanen, og rytmen er altfor ofte stakkato.

Det forhindrer ikke at stoffet er en trist og plagsom aktuell påminnelse om hatet mellom mennesker fra ulike nasjoner. Innvandrerne blir alle som en utsatt for grov rasisme og mishandling, og de blir sett på som annenrangs amerikanere. Men det er ikke bare amerikanerne som slåss mot innvandrerne, innvandrerne hater også hverandre. Den stadige og meningsløse kampen mellom nasjonene er slående i Proulx bok og jeg skulle ønske hun hadde utviklet sitt blikk for dette, og gitt personene sine en historie å leve innenfor. Her mangler det ikke på engasjement og kunnskap, men i «Trekkspillforbytelser» har stoffet ikke funnet sin rette form.