GOD ØKNING: Den offentlige støtten til scenekunst gjør teater og opera tilgjengelig for flere enn de velstående blant oss. Det er positivt at denne posten øker i Statsbudsjettet 2013. Her er kulturminister Hadia Tajik under presentasjonen av statsbudsjettet. Foto: Torbjørn Katborg Grønning / Dagbladet
GOD ØKNING: Den offentlige støtten til scenekunst gjør teater og opera tilgjengelig for flere enn de velstående blant oss. Det er positivt at denne posten øker i Statsbudsjettet 2013. Her er kulturminister Hadia Tajik under presentasjonen av statsbudsjettet. Foto: Torbjørn Katborg Grønning / DagbladetVis mer

Mye for penga

Målet om at én prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur, er snart nådd. Det er bra for alle.

Kultur er en ekstravaganse. Å oppleve musikk og teater er ikke noe primært behov, som mat og klær. Det har ingen umiddelbar nytte. Derfor er det lett å argumentere mot økte kulturtildelinger. Det er ingen sak å peke på mer prekære offentlige oppgaver.

De siste månedene har det offentlig finansierte kultur-Norge måttet tåle tungt skyts. Oslo kommune vil sette Oslo Kino ut i den privatiserte skogen, og behandler Oslo Nye Teater stadig mer stemoderlig. FrPs Per Sandberg vil gjøre NRK til reklamekanal. Tv2s «Harde fakta» angriper kulturhusene for å kaste av seg for lite. Programmets nøyeregnende gallionsfigur, Jon Hustad, kritiserer den økte satsningen på kulturfeltet i statsbudsjettet. «Det må gå an å holde på med en aktivitet i samfunnet uten at det blir subsidier»t, sier Hustad.

Det siste har ingen noen gang blitt hindret i. Men det er til gavn for alle at Anniken Huitfeldts mål om at kulturbudsjettet skulle utgjøre én prosent av statsbudsjettet, snart er nådd.

For vi er så få her i landet. Norges folketall tilsvarer omtrent staten Colorado i USA. En liten og spredt befolkning vil streve med å holde et mangfoldig kulturliv i gang for egen maskin, og vil ha begrenset interesse for annonsører. En norsk suksess når en brøkdel av det publikum en amerikansk eller britisk tilsvarende trekker. Kulturproduksjon lønner seg ikke i Norge, med mindre du klarer å komme opp med noe så underholdende og generelt at det samler store deler av et sammensatt folkeferd, som «Skal vi danse» og «Kon-Tiki».

Og det er bra at det finnes godlynte minste-felles-multiplum-valg for familien foran tv-skjermen og venneflokken på kino. Men at smak kan være splittende, vet alle som har kranglet om fjernkontrollen eller stusset over podens musikksmak. De fleste tilhører både hovedstrømmen og nisjene. Operaelskeren kan grøsse av bluesmusikk, gjengangeren på Notodden Bluesfestival kan nekte å sette sin fot i Bjørvika, men begge vil rammes om synet på kultur som et rent privat anliggende, vinner frem. Både Operaen og bluesfestivalen kan være ambisiøse og langsiktige på grunn av offentlig støtte.

Kulturstøtten kan også virke utjevnende. Kunstformer som teater og opera er kostbare. Det er dyrt å holde profesjonelle skuespillere, sangere og teknikere på scenen, kveld etter kveld. Det er i stor grad støtteordningene som gjør scenekunst tilgjengelig for flere enn de velstående blant oss, og flere steder enn i de største byene. Det betyr ikke at det er et mål at alle skal bli teaterentusiaster — men det gjør at flere har mulighet til å få teatret som referanse før de bestemmer seg for at dette ikke var noe for dem, og at de som elsker det de ser, kan fortsette å gjøre det selv om de ikke er blant samfunnets lønnsvinnere.

Også hovedstrømmen tjener på at det offentlige sprer såkornet sitt godt. Det er vanskelig å se for seg at andre enn NRK ville satset på Bård og Harald og deres den gang uutprøvde humor i «Lille lørdag». Lars Saabye Christensen og Anne B. Ragde var smale forfattere på stipend før de kom borti folkenerven med «Beatles» og «Berlinerpoplene». Det blir langt mellom de uventede og skoledannende suksessene i kulturlivet om det styres av private investorer som er nervøse for inntjeningen.

Som kritiker vet jeg at slett ikke alt som skapes i norsk kulturliv er av høy kvalitet. Som skattebetaler er jeg for at kulturbransjens bruk av offentlige midler jevnlig evalueres. Men vi får mye igjen for den lille prosenten av statsbudsjettet som gjør det lettere å nå frem med musikk og fortellinger, som har som mål å ta oss ut av oss selv, gi oss et glimt av en ny verden eller få oss til å glemme den gamle. Det har folk holdt på med i tusenvis av år.

Kanskje det er et slags primærbehov, likevel.