Kultur er en ekstravaganse. Å oppleve musikk og teater er ikke noe primært behov, som mat og klær. Det har ingen umiddelbar nytte. Derfor er det lett å argumentere mot økte kulturtildelinger. Det er ingen sak å peke på mer prekære offentlige oppgaver.

De siste månedene har det offentlig finansierte kultur-Norge måttet tåle tungt skyts. Oslo kommune vil sette Oslo Kino ut i den privatiserte skogen, og behandler Oslo Nye Teater stadig mer stemoderlig. FrPs Per Sandberg vil gjøre NRK til reklamekanal. Tv2s «Harde fakta» angriper kulturhusene for å kaste av seg for lite. Programmets nøyeregnende gallionsfigur, Jon Hustad, kritiserer den økte satsningen på kulturfeltet i statsbudsjettet. «Det må gå an å holde på med en aktivitet i samfunnet uten at det blir subsidier»t, sier Hustad.

Det siste har ingen noen gang blitt hindret i. Men det er til gavn for alle at Anniken Huitfeldts mål om at kulturbudsjettet skulle utgjøre én prosent av statsbudsjettet, snart er nådd.

For vi er så få her i landet. Norges folketall tilsvarer omtrent staten Colorado i USA. En liten og spredt befolkning vil streve med å holde et mangfoldig kulturliv i gang for egen maskin, og vil ha begrenset interesse for annonsører. En norsk suksess når en brøkdel av det publikum en amerikansk eller britisk tilsvarende trekker. Kulturproduksjon lønner seg ikke i Norge, med mindre du klarer å komme opp med noe så underholdende og generelt at det samler store deler av et sammensatt folkeferd, som «Skal vi danse» og «Kon-Tiki».