Mye for penga

Målet om at én prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur, er snart nådd. Det er bra for alle.

GOD ØKNING: Den offentlige støtten til scenekunst gjør teater og opera tilgjengelig for flere enn de velstående blant oss. Det er positivt at denne posten øker i Statsbudsjettet 2013. Her er kulturminister Hadia Tajik under presentasjonen av statsbudsjettet. Foto: Torbjørn Katborg Grønning / Dagbladet
GOD ØKNING: Den offentlige støtten til scenekunst gjør teater og opera tilgjengelig for flere enn de velstående blant oss. Det er positivt at denne posten øker i Statsbudsjettet 2013. Her er kulturminister Hadia Tajik under presentasjonen av statsbudsjettet. Foto: Torbjørn Katborg Grønning / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Kultur er en ekstravaganse. Å oppleve musikk og teater er ikke noe primært behov, som mat og klær. Det har ingen umiddelbar nytte. Derfor er det lett å argumentere mot økte kulturtildelinger. Det er ingen sak å peke på mer prekære offentlige oppgaver.

De siste månedene har det offentlig finansierte kultur-Norge måttet tåle tungt skyts. Oslo kommune vil sette Oslo Kino ut i den privatiserte skogen, og behandler Oslo Nye Teater stadig mer stemoderlig. FrPs Per Sandberg vil gjøre NRK til reklamekanal. Tv2s «Harde fakta» angriper kulturhusene for å kaste av seg for lite. Programmets nøyeregnende gallionsfigur, Jon Hustad, kritiserer den økte satsningen på kulturfeltet i statsbudsjettet. «Det må gå an å holde på med en aktivitet i samfunnet uten at det blir subsidier»t, sier Hustad.

Det siste har ingen noen gang blitt hindret i. Men det er til gavn for alle at Anniken Huitfeldts mål om at kulturbudsjettet skulle utgjøre én prosent av statsbudsjettet, snart er nådd.

For vi er så få her i landet. Norges folketall tilsvarer omtrent staten Colorado i USA. En liten og spredt befolkning vil streve med å holde et mangfoldig kulturliv i gang for egen maskin, og vil ha begrenset interesse for annonsører. En norsk suksess når en brøkdel av det publikum en amerikansk eller britisk tilsvarende trekker. Kulturproduksjon lønner seg ikke i Norge, med mindre du klarer å komme opp med noe så underholdende og generelt at det samler store deler av et sammensatt folkeferd, som «Skal vi danse» og «Kon-Tiki».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer