Foto: Helge Brekke
Foto: Helge BrekkeVis mer

Mye glitter - lite stas

Paljettbuksedress: terningkast seks. Låter: terningkast to.

|||KONSERT: Lise Karlsnes har trolig et av de verste comebackutgangspunktene i norsk popmusikk - noensinne.  

Hun vil alltid bli målt i forhold til den vanvittige førstegangsopplevelsen presse og bransje hadde med henne som visuell spydspiss i Briskeby på Bylarm i Bergen for ti år siden.

Hun vil alltid  bli målt i forhold til de vanvittige salgstallene for gruppas første album «Jeans For Onassis».

Hun vil alltid — i hvert fall så lenge hun ikke bevisst tar avstand fra det ­— være sterkt ønsket i rollen som landets aller mest glamorøse popstjerne.  

Alltid i forsvar
Av den grunn vil hun trolig alltid ende opp i en slags forsvarsposisjon, selv om andrealbumfloppen og den lunkne interessen for Briskebys tredje album i grunnen burde gitt henne fordelen av angrepsposisjon når hun nå rykker fram til start igjen og skal reintrodusere seg på Bylarm.  

Men å bivåne dette comebacket er rent ut frustrerende.  

Hun ser ut som flere millioner dollar i en paljettbuksedress et sted mellom midtsøttitalls Elton John og glansdags-ABBA.

Sceneautoriteten hennes er stadig bortimot uangripelig og på grensen til distraherende. I den forstand at man blir stående og lure på hvorfor hun ikke har låter på samme nivå, musikk som kan speile og matche utstrålingen hennes, musikk som føles kontemporært relevant og genuint interessant.  

Dette misforholdet er ytterst problematisk, fordi regnestykket automatisk går i Karlsnes? disfavør: det blir noe hult over et prosjekt som mest av alt bæres av frontpersonens framtoning og klesdrakt. Og hvis PR-messige kickstart er et dobbeltsidig oppslag i Verdens Gang om fordeler og ulemper ved bruk av puppeteip.

Ideen om LiseSå lenge ideen om Lise Karlsnes lever i beste velgående, vil hun lett ha en karriere og kunne leve lenge som en ung diva i norsk popoffentlighet, uavhengig av eventuell musikalsk kvalitet. Det er det som redder henne i kveld, det faktum at hun leverer selv om hennes popmaskin står og går på kreativ tomgang.

Det lusker nok en mulig radiohit inni settet der et sted, noe annet ville i grunnen vært skandaløst, men mesteparten av musikken hun byr på med sitt kompetente svenske musikerlag framstår som uengasjerende, ukarismatisk og uten nevneverdig særpreg, musikken havner i ingemannsland.

Popfloskler serveres med håndverksmessig skikkelighet og en akutt mangel på minst et par refrenger vi klarer å huske i det vi hutrer oss ut i februarkulda.

At man mot slutten har stått og drømt om å få servert en overraskende remake av «Propaganda», er i dette tilfellet ikke først og fremst et utslag av nostalgi eller vegring mot ny musikk, men av sunt næringsvett.