Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mye godt!

Det lyser sterkt og godt av nytt initiativ i Oslo-filharmoniens program for neste sesong.

Da sikter jeg for så vidt ikke til designfirmaet Bleed s innsats, som er imponerende den også. Stikk motsatt kommunikasjonsbransjens forenkle-forenkle-mantra, har de begått et program som er langt tykkere en vanlig, ikke minst fordi de presenterer et vell av kombinasjonsmuligheter.Og det presenteres på en lekker måte. Side-effekten av det er at konsertkalenderen liksom mangedobler seg foran øynene på en vordende leser, og gir følelsen av et aktivitetsnivå uten like.

FOR EN GANGS SKYLD må man si at skinnet ikke bedrar. For ett signal kommer tydelig gjennom: for første gang har Oslo-Filharmonien fått en direksjon og en sjefdirigent som spiller på lag. Direktør Walderhaug har større ambisjoner enn å være sekretariatsleder for sjefdirigenten, og den nye sjefdirigenten har kunstneriske ambisjoner som forslår.Som gjestedirigent for orkestret har han allerede fått demonstrert et suverent kunstnerisk nivå. Det har han gjort, ikke bare ved å levere gode enkeltprestasjoner, men også ved å etterlate et usvikelig stempel av en dirigent som vet hva orkesterpleie dreier seg om, og som kan det han driver med.Derfor har Walderhaug og Saraste, med mange gode hjelpere, vært i stand til å strekke programmet, med kunstneriske ambisjoner som forslår.

RETNINGEN ER HELT KLAR, i all sin mangfoldighet. Orkestret skal ut av sin halvt slumrende museumstilværelse og inn på banen i vår egen samtid. Ikke ved å rigge seg til som noe slags ny musikkensemble. Langt ifra. Men hele programmet, også i sine mer tradisjonelle deler, røper en kunstnerisk ambisjon som kommer til å tvinge orkestret som helhet til å strekke seg. Og det vet vi at dette orkestret kan, til gagns, om de bare tennes av den rette gnisten.

FOR EGEN DEL gleder jeg meg for eksempel rått til konserten der Saraste selv dirigerer Bruckners 8. symfoni i januar 07, og til Messiaens «Turangalîla»-symfoni i februar. Men like mye til at orkestret tar fatt i en av våre aller beste samtidskomponister, Rolf Wallin, og presenterer ham bredt, virkelig bredt, gjennom hele sesongen, til og med med egen Wallin-festival i mai.Eller for den saks skyld til å høre et ungt talent som fiolinisten Vilde Frang Bjerke med orkestret igjen, i Prokofjev i oktober.Programmet er fritt for enhver smak av musikkformidling av plikt. Og det er uten tvil Oslo-Filharmoniens mest spennende sesongprogram, så langt tilbake som jeg kan huske.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media