Oslo 20140120. Mariene van Niekerk, sørafrikansk forfatterinne. Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
Oslo 20140120. Mariene van Niekerk, sørafrikansk forfatterinne. Foto: Torbjørn Berg / DagbladetVis mer

- Mye håp døde med Nelson Mandela

Marlene van Niekerk (59) ble overfalt i voldens Sør-Afrika.

Marlene van Niekerk (59) er en av Sør-Afrikas mest lysende romanforfattere. Hun er ikke optimistisk på vegne av sitt land. —Da Nelson Mandela døde, ble jeg inspirert til å skrive et dikt. Det ble en elegi, en klagesang om tap. Mandela sto for en viss type følsomhet, en moralsk holdning, en enestående verdighet.

 —Kjente du ham?

—Jeg møtte ham én gang. Jeg fikk en pris for min første roman «Triomf» samtidig som han fikk en pris for «Den lange veien til frihet». Han la ei hånd på skuldra mi og sa noen ord: «Vi er veldig stolte av deg.» Det er sånt man aldri glemmer.

Ti års mellomrom

Hva betyr det for landets framtid at han er død?

—Han har vært et viktig symbol. Bare det å vite at han var der. Mye håp døde da han ble borte. Diktet og en artikkel jeg skrev, handler blant annet om konkurransen om hvem som skal bruke fortellingen om Mandela. Og om hvilken fortelling som skal brukes.

 Marlene van Niekerk debuterte med dikt allerede i 1977, men slo igjennom med «Triomf» i frihetsåret 1994. Ti år seinere kom hun med den monumentale romanen «Agaat», som nå er oversatt til norsk; et stort verk om forholdet mellom hvite og svarte i Sør-Afrika fra apartheidregimets etablering i 1948 fram til vår tid. Egentlig burde hun kommet med en ny roman i år.

Full krise
—I stedet kom jeg med en stor diktsamling i fjor. Mange mener at tida er ute for romaner som en stor, nasjonal allegori over Sør-Afrika. Landet sliter med dårlige ledere. Mange opplever at revolusjonen er feilslått. Staten fungerer ikke. Den er bare opptatt av gruvedrift. Helse- og skolevesen er i krise. Politiet er korrupt. Volden florerer. Arbeidsledigheten er rundt 50 prosent. 16 millioner ungdommer er uten jobb. Vi har opplevd eksempler på statlig terror, som minner om apartheidtida. Det hadde jeg ikke trodd jeg skulle oppleve.

—Hva skal til for å snu denne trenden?

—ANC-regjeringen må forstå at folk trenger utdannelse. Men det virker snarere som om den foretrekker en befolkning uten skolegang, slik at de blir mindre i stand til å komme med kritikk. Nå synker ANC kraftig på meningsmålingene. Problemet er at de åpner veien for populistiske partier som gjør framtida både usikker og farlig. Før man vet ordet av det, kan en ny Idi Amin dukke opp av kaoset.

Frustrerte menn
—Og du sier at det er problematisk å finne stoff til en roman?

—Problemet er den posisjonen man har som kunstner. Skal jeg skrive i dag, må jeg inn i vår egen tid. Rasisme er et stort problem, særlig mot den såkalt fargede delen av befolkningen — altså de med både hvit og svart avstamning. Jeg har venner som sier at de tidligere ikke var hvite nok for å bli godkjent. Nå er de ikke svarte nok. Alle er bekymret for volden som florerer, særlig i de fattige, svarte områdene. Landet er fullt av frustrerte menn som ikke ser noen vei ut av fattigdomsspiralen.

Ble overfalt
—Har du selv opplevd volden på nært hold?

—Jeg dro en dag ut med sykkelen for å drive research. 700 meter fra hjemmet mitt ble jeg overfalt av to menn. De rev meg av sykkelen så jeg falt i gata og stakk noe som viste seg å være en plastpistol opp i ansiktet på meg. De tok lommebok, telefon, nøkler, alt jeg hadde. Resultatet for mitt vedkommende er at jeg ikke lenger drar ut på research.

—Hva fører det til?

—Jeg spør meg: Hvordan skal jeg kunne skrive romaner og dikt som har noen relevans hvis jeg ikke kan være ute blant folk, men sitter innesperret som en privilegert bak gjerder, tyverialarmer og overvåkningskameraer, med fullt av mat og drikke i kjøleskapet. Slikt tenker jeg på, mens jeg innerst inne håper at jeg skal kunne skrive en rasende roman om alt dette og opprettholde den ti års syklusen vi snakket om, sier Marlene van Niekerk med en liten latter.