FEDRE OG DØTRE: F.v. Amanda og Sune Hansen, Helene og Espen Winther, Marit og Kjell Enberget, Aurora og Marcel van der Velpen, Hedda Hansson Rudi og Einar Rudi, Elise Englund Berge og Stian Berge. Foto: NRK
FEDRE OG DØTRE: F.v. Amanda og Sune Hansen, Helene og Espen Winther, Marit og Kjell Enberget, Aurora og Marcel van der Velpen, Hedda Hansson Rudi og Einar Rudi, Elise Englund Berge og Stian Berge. Foto: NRKVis mer

Mye hjertevarme, litt lite magi i «Det store spranget»

Er hest best?

NRKs nye fredagsreality «Det store spranget» er en spenstig nyvinning: Seks hestejenter sendes til Spania for å konkurrere om hvem som er flinkest til å lære fedrene sine å ri.

Det store spranget

4 1 6
26. august kl 19.55
Beskrivelse:

TV-program

Kanal:

NRK1

Se alle anmeldelser

En overraskende gullrekkesatsning, men det er lett å forstå hva de har tenkt. Hestesporten har en stor og dedikert tilhengerskare, som aldri før har blitt beæret med et program i primetime.

Og kombinasjonen dyktige døtre og klønete fedre borger for både morsomme og rørende scener, som hele familien kan relatere til.

Trenger temperatur

Sjakktrekket er nettopp det siste. Her er mange hjertevarmende øyeblikk og sympatiske pappaer som snakker om hvor mye døtrene betyr for dem. «Kanskje hun til og med kan bli stolt av meg», sier tromsøværingen Sune Hansen. Han og den storkjefta dattera Amanda er mine favoritter. Hun er den eneste som står ordentlig ut blant alle de ellers nokså stillferdige deltakerne. «Du er verre enn mor di», mumler han når hun, etter en utfordrende økt, forteller ham at «Det blir litt som å putte tåspissko på en flodhest».

Visst skal det være hyggelig, men et konkurranseprogram trenger litt temperatur. Det vet programskaperne også, og det blir veldig tydelig når de forsøker å pumpe opp spenningen: En vond rygg, en litt kjeftete datter, en hest som ikke lystrer. Men alt løser seg raskt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Magien ved hestesporten, som alle jentene snakker om, ser vi også litt for lite til.

Serien ligner andre realitykonkurranser, som «Mesternes mester» og «Skal vi danse», men mangler det forførende elementet som gjør at du blir sittende og glo, selv om du egentlig hadde tenkt å gjøre noe annet.

At deltakerne ikke er kjendiser, er selvsagt én årsak. Det gjør at vi må bruke mye tid på å få dem presentert og bli kjent med dem. At alle konkurranserytterne er nybegynnere, gir heller ikke de mest spektakulære ridescenene. Utfordringene er forholdsvis enkle, slik det må være, når sikkerheten skal tas på alvor (selv om det ikke kan ha vært lett å skulle galoppere i konkurranse etter bare én dag med trening). Produsentene har forsøkt å bøte på det ved å klippe inn bilder av jentene in action hjemme i Norge, samt en oppvisningssekvens med den spanske mentoren.

Koselig og trygt

Men det blir liksom ikke nok. Jeg vil imponeres mer! Drømme meg bort! Jeg vil tenke at hest er best og at lykken i livet må være en hestegård i Andalucia, slik jeg gjorde da jeg leste Wendy- og Ponni-blader som liten.

Jeg savner mer stall og hestelukt og rideturer i vakker spansk natur. Kanskje kommer det mer av det etter hvert, når bli kjent-etappen er unnagjort. Men jeg lurer også på om ikke mye hadde blitt bedre dersom det lå enda flere innspillingsdager og ridetimer bak hvert program.

Programleder Marco Elsafadi holder seg mye i bakgrunnen, og innsatsen hans og programmet kan oppsummeres omtrent likt: Varmt, koselig og trygt, men også bittelitt kjedelig.

Anmeldelsen er basert på de to første episodene.