Arkivfoto: Francesco Vega/Stella Pictures
Arkivfoto: Francesco Vega/Stella PicturesVis mer

Mye Maiden-nytt er godt nytt

Les Enslaved-gitarist Ivar Peersens dom over Iron Maiden i Bergen.

||| KONSERT: BERGEN: Om det skyldes min uerfarenhet som anmelder, eller om det rett og slett var en perfekt leveranse vites ikke med sikkerhet; jeg finner bare ingenting å utsette på denne festaftenen av en konsertopplevelse.

Jeg har tidligere sett Iron Maiden gjøre konserter basert på hovedsaklig eldre materiale; og jeg skal være den første til å innrømme at jeg ble noe overrasket i går kveld.

Denne konserten, hovedsakelig basert på nytt materiale, skulle bli helt enorm.

Det følgende kan være kontroversielt å si i en tidvis konservativ og regressiv metalverden, men jeg tar sjansen: Alt er ikke genialt bare fordi det er gammalt, og alt er jaggu meg ikke dårlig bare fordi det er nytt!

Herskapelig Som det ble påpekt fra scenen: Iron Maiden live «på et slott» er perfekt; i går kveld var Koengen en naturlig forlengelse av showet.

Allerede i andre låten «Ghost of the Navigator» var det klart at dette skulle bli ren magi.

Iron Maidens univers, bestående av historiske, maritime og futuristiske referanser, kunne ikke hatt en bedre ramme.

GJESTEANMELDER: Ivar Peersen fra Enslaved.
GJESTEANMELDER: Ivar Peersen fra Enslaved. Vis mer

Deres egen sceneproduksjon bidro ytterligere til atmosfæren, der skiftende baktepper og nostalgiske romstasjonkulisser satte en perfekt stemning rundt låtene og framførelsen.

Vokalist Bruce Dickinson er en stilstudie i den klassiske rockestjernen der han engasjerer og begeistrer, hele tiden med det erkebritiske sarkastiske glimtet i øyet og en kompromissløs dedikasjon til sin egen rolle som frontfigur og kontaktpunkt mot publikum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Helkommerst og vassekte Om det finnes et bevis for at det ikke trenger være noe kunstnerisk mindreverdig med det kommersielle, er det Iron Maiden anno 2010.

Her er vi vitne til spilleglede, gnistrende kommunikasjon innad og utad, og ikke minst et skyhøyt musikalsk og nivå.

Og det er stor variasjon og dybde i låtene om vi tar et dykk like under overflaten.

Når Dave Murray lar ledemelodien flyte ut på introen til «The Reincarnation of Benjamin Breeg» går tankene i retning David Gilmours magiske tone.

I neste øyeblikk er «Blood Brothers» og «No More Lies» klassisk Maiden-metal med høy allsangfaktor.

Det er for øvrig spesielt å stå i pit'en foran scenen og tenke på at dette var et band som kjempet for å holde hodet over vannet i tiden etter «Fear of the Dark» (1992) fram til originalbesetningen kom sammen igjen til «Brave New World» (2000).

Er ikke nettopp det inspirasjon for oss andre til å øve hardere, drikke mer og bedre øl (?) og ha troen i motgangstider, vet ikke jeg.

Kveldens favoritt var for øvrig «Dance of Death», hvor dynamikken og den musikalske historiefortellingen er i fokus.

Tidløst Det har vært mange store konserter innom Bergen de siste årene. Til nå har de fleste av disse hatt til felles setlister dominert av gamle schlägere ispedd en og annen ny låt, kanskje for å bevise en slags relevans i samtiden.

Det er en maktdemonstrasjon av de sjeldne når Iron Maiden kommer med et utvalg låter bestående av nesten bare nytt materiale og får en slik publikumsrespons.

Hovedtyngden er hentet fra og med «Brave New World» og framover, i spedd klassikere som «Wrathchild», «Fear of the Dark» og «Iron Maiden».

Det blir til og med tid til singelen «Eldorado» fra det kommende albumet, med det som må være kveldens feteste soloparti.

Arkivfoto: Francesco Vega/Stella Pictures
Arkivfoto: Francesco Vega/Stella Pictures Vis mer

Når ekstranumrene består av de eldste klassikerne (første er «Number of the Beast») tar det selvsagt fyr i fjosen.

Men det gjør det hver gang Maiden starter en låt, ny eller gammel.

Det er hardt å være rocker, som de sier i filmen — men Iron Maiden er en av de tingene som gjør det verdt det.

Arkivfoto: Francesco Vega/Stella Pictures
Arkivfoto: Francesco Vega/Stella Pictures Vis mer