Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

KOMMENTARER

Kina og USA

Mye mer enn bare corona

Kinas utenriksminister advarte søndag om at krefter i USA skyver landet mot en ny kald krig. Varsellampene for konfrontasjon blinker rødt, skriver Morten Strand.

KAMPKLAR: Donald Trump sier at han ikke skyr noen midler, så lenge de er innenfor loven, med med Twitter. Video: AP Vis mer
Kommentar

INTERN KOMMENTAR: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Uten å nevne navn er det liten tvil om hvilke krefter i USA den kinesiske utenriksministeren Wang Yi mener hisser til ny kald krig. Det er den fremste og mest uforutsigbare kraften av dem alle, president Donald Trump. Han er som kjent en enkel mann, og har én agenda, gjenvalg i november. Koste hva det koste vil.

Til det bruker han det eldste og enkleste av alle kort i kortstokken; mobilisering mot en ytre fiende. Fienden som er pekt ut er Kina. Det er fordi det er det enkleste fiendebildet i Trumps kortstokk. Kina er opprinnelseslandet til coronaviruset som nå herjer USA, snart har tatt livet av 100 000 mennesker der og truer med å lamme amerikansk økonomi. Tallene for ledighet er de største siden den store depresjonen som herjet USA på 1930-tallet. Og selv om Kina så langt - og til en høy pris - har temmet viruset, så har ikke Trumps USA gjort det.

I SLETT LUNE?: Donald Trump slåss igjen. Mot corona, mot Kina, og mot seg selv. Foto: AFP / NTB Scanpix
I SLETT LUNE?: Donald Trump slåss igjen. Mot corona, mot Kina, og mot seg selv. Foto: AFP / NTB Scanpix Vis mer

Kina gjøres til syndebukk for virusets herjinger i USA fordi landet ikke informerte tilstrekkelig og tidlig nok om dets eksistens, mener Trump, og har langt på vei et poeng. Men mens lokale myndigheter i Wuhan først forsøkte å feie viruset under teppet, fikk sentrale myndigheter etter hvert meget effektiv kontroll, slik FN-organet Verdens helseorganisasjon, WHO, har berømmet. Med på lasset av Trumps fiender er derfor WHO, som Trump har stanset støtten til, fordi organisasjonen har vist for stor forståelse for Kinas omgang med viruset. WHO er nå også en krigsskueplass for USAs 45. president.

– Ved siden av ødeleggelsen som er forårsaket av coronaviruset, er det også et politisk virus som sprer seg i USA, sa Wang, ganske presist, søndag. For i tillegg til coronaen har vi handelskrigen mot Kina, som Trump varslet lenge før han ble president. 15. mars sa en ganske furten Trump at han nå ikke ville snakke med den kinesiske presidenten Xi Jinping mer, og at han vurderte å i det hele tatt kutte forbindelsene med Kina. Koste hva det koste vil

Alt dette kan man se i forbindelse med Trumps behov for en ytre fiende for å mobilisere for sitt eget gjenvalg i november. Men bak konfliktbildet ligger mer grunnleggende ting enn en skadeskutt Trump, som enda en gang er rammet av selvskudd. Bak dette ligger at Kina er et land som de siste 30 åra har hatt en eventyrlig økonomisk vekst på i gjennomsnitt seks prosent hvert år. Bak dette ligger et selvbevisst - og, mener mange, revansjistisk - Kina, som vil utfordre USAs autoritet som den verdensledende makt.

Derfor diskuteres en 2500 år gammel gresk historiker i dagens Kina, og blant dem som er interessert i maktforholdet mellom verdensmakten på vei ned, USA, og verdensmakten på vei opp, Kina. I Peloponneserkrigen skrev Thykydides om krigene mellom de fremadstormende athenerne som utfordret spartanerne. Om forholdet mellom den etablerte stormakt, og den som utfordrer.

SVARER REPORTER: En reporter med munnbind ble kritisert da han stilte spørsmål til Trump. Video/foto: AP/NTB Scanpix Vis mer

I den verden av null-sum-spill som I hvert fall Trump, og til en viss grad Xi forholder seg til, er det i et slikt forhold bare én vinner, mens den andre er dømt til å være taper. Som Thykydides så utfordrende presist formulerte det i en slik verdensanskuelse: «De sterke gjør hva de kan, og de svake lider det de må.» For i 2500 år så har historien om det kompliserte forholdet mellom en eksisterende og en fremadstormende stormakt stort sett gitt Thykydides rett. Dette er tilfellet også hvis vi koster på oss å se bort fra en så spesiell og uforutsigbar omstendighet som personen Donald Trump.

Dette skjer i ei tid som ellers er rik på komiske tildragelser. For denne uka avslutter Den kinesiske folkekongressen sin årlige parlamentariske sesjon. Dette sandpåstrøingsorganet for Xis stadig mer omfattende allmakt opptrer på gruppebilder med det obligatoriske munnbindet, som til forveksling framstår som en kollektiv munnkurv. Mens Trump på sin side nekter å gå med munnbind, selv om han - framfor noen andre - strengt tatt burde hatt munnkurv. For i helga så ble det klart at malariamedisinen som han sier han tar mot coronaviruset, hydroxychloroquine, ikke hjelper mot corona i et hele tatt, men tvert imot kan føre til alvorlig hjertetrøbbel og død.

Sånn er bildet av på den ene siden en fremadstormende stormakt med kollektiv munnkurv, og på den andre siden en verdensmakt i trøbbel, med en leder som historisk sett er ganske usedvanlig løgnaktig og inkompetent. Som strengt tatt burde hatt munnkurv, og som understreker sin inkompetanse blant annet med å nekte å bruke munnbind.

Forvirret? Ja, og nei. Ja, fordi det i denne omgang er spesielt mye surr rundt Donald Trump. Nei, fordi bak alt surret så er de grunnleggende motsetningene mellom en fremadstormende stormakt, og en stormakt i trøbbel, strukturelle. Slik Thykydides fortalte oss 500 år før vår tidsregning.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!