Mye mer enn Molière

Nationaltheatrets Tartuffe er en del skarp analyse, en del strålende skuespillerprestasjoner og en del Molièrsk komedie presset til sitt ytterste i nye retninger.

Selvsagt skal Tartuffe få Orgons datter, selv om hun allerede er lovet til en annen. Bare det beste er godt nok for ham. Da hjelper det lite at Orgons svoger, Cléante (Bjørn Skagestad), prøver å mumle ham til fornuft. Like lite at kammerpike Dorine (Anne Krigsvoll) klart melder hvor korket dette er. For Orgon har sett lyset.

Håndspåleggelse

Tartuffe derimot, han har sett Orgons vakre, unge andre kone. Elmire (Laila Goody) er en han gjerne vil både håndspålegge og nedlegge.

Molières komedie spilles gjerne som en komedie om religiøst hykleri satt opp mot godtroende naivitet. Her er det religiøse tonet langt, langt ned. Denne forestillingens Tartuffe er en maktkåt opportunist i en verden uten ankemulighet til noen gud.

Sverre Anker Ousdal introduserer oss for Orgon med fabelaktig presisjon i kroppsspråk og replikk. Hans første scene, der han kommer hjem full av omsorg for sin stakkars Tartuffe, og uten tanke på sin syke kone, er en studie i presis absurd realisme. Anne Krigsvoll leker seg like lett som munnrapp tjenestejente. Eindride Eidsvold spiller sin intrigante, ekkelt illeluktende Tartuffe tilbakelent i partier, mens han tar den helt ut i andre scener. Han er underdogen som skal opp og fram. På premieren var figuren liksom ennå ikke helt dratt sammen. Jeg beundret virtuositeten i delene, men klødde meg litt i hodet over helheten.

Slik Tartuffes spill her er maktspill, ser vi også maktspillet mellom alle roller, slik hvert forhold mellom mennesker har sine egne regler, sitt eget spill. Også kjønnskampen ble tydelig tegnet. Menn har sine måter og muskler å løse problemene med, mens kvinnene med mer intrigante spill selv gjenkjenner intriganten. Her er det glitrende spilte partier og skarpt morsomme scener. Og ingen er helt slik vi venter de skal være. Opp mot Tartuffes iskalde opportunisme står, med skjerf og briller på skeive, Bjørn Skage-stads svoger med sin fomlete humanisme, som en Chamberlain som ønsker fred i sin tid - og alltid kommer litt for seint med ettergivende kompromisser.

Kafka-slutt

For der Molières verden hadde trygge rammer, hvor kongen, om ikke Gud, alltid kunne redde de snille helt til siste scene, er regissør Zsambékis verden kaldere. I stedet for trygghet i seieren over Tartuffe, dreier skuespillet seg mot en Kafkask angstverden, der ingen er trygge for myndigheter og hemmelig politi. Dette er en versjon av Molière med den gamle østblokken som referanseramme.

Og der er også litt av forestillingens problem. Det er liksom ikke grenser for hvor mye det denne gangen skal være plass til i Molières tekst. Personene kan bli rikere av det, men stykket mister tidvis framdrift der alle hensikter og all dybde gjøres synlig for publikum.

Ikke at det er dårlig skapt, vi får bilde etter bilde som visuelt og overraskende forteller oss historier. Men selv i beundring over løsningene griper man seg tidvis i å undres over hvor mye av denne regien som kunne vært løst i replikkene dersom regissøren hadde kunnet norsk. Når det er sagt har Zsambéki klart å gi ensemblet sitt teaterspråk, og skuespillerne synes å trives i og satse på hans grammatikk. Og Per Chr. Ellefsens lille figur og karakter som betjent Lojal må sees for å tros.

Men dette er en komedie som slutter med et kuldegufs. Teatersjef Eirik Stubø er modig som fortsatt ikke nøler med å stille krav til sitt publikum - selv sesongens lyse vårmåneder.