Mye patos for pengene

Ikke alle gjensyn er like hjertelige.

FILM: Tida kan være nådeløs. En påminnelse om det er gjensynet med «Edvard Munch», Peter Watkins 33 år gamle, genierklærte epos om den norske kunstneren.

Det var i tv-mediets steinalder. Bildene fra Marienlyst ble sendt til datidas husaltere, fjernsynsapparatet, i svart, hvitt og grått. Mest grått, ut fra det jeg husker. Likevel var det noe som kom gjennom som svært fargerikt. «Edvard Munch» var et eksempel på det. Serien gjorde sterkt inntrykk på et søkende tenåringssinn. Å si at den gjør det samme i dag, ville være løgn.

AKP (m-l)

Det beste først. Den da svært nyskapende filmskaperen Peter Watkins valgte en dristig form når han skulle lage sitt store verk om den store, norske kunstneren. Dokudramaer var ikke noe nytt, men å ta med kamerateamet i tidsmaskinen og «intervjue» folk fra 1800-tallet, fungerte overraskende bra. Det gjør det fremdeles. Det er ingen tvil om at Watkins hadde gjort leksen sin godt, og satt seg inn i stoffet. Mye av teksten er hentet fra kunstnerens notater og brev. Måten flere av Munchs berømte verker gjenskapes foran kamera, er imponerende. Videre lykkes Watkins og fotograf Odd Geir Sæther å gjenskape stemningen og «looken» fra Munchs kunst.

Monoton

Watkins film er også interessant på et annet nivå, fordi den sier mye om sin samtid. Parallellene mellom Kristianiabohemen og 60- og 70-tallets frigjorte intellektuelle er flere. Hans Jægers forelesende stil, er til forveksling lik måten datidas AKP-ere snakket. At Watkins brukte amatørskuespillere, flere av dem var sjøl utøvende kunstnere, ga filmen en metadimensjon, som nok var med på å gjøre den dagsaktuell. Den gang da. I dag framstår «Edvard Munch» ganske annerledes.

Det åpenbare problemet er lengden. Tre timer er lenge å sitte i kinosetet. Filmen kunne med fordel blitt klippet drastisk, her står «darlingene» i kø for å bli «killet». Det tomme blikket til Munch, som stirrer rett i kamera, er en fin effekt – de første fem gangene. De neste femti er effekten fullstendig borte. Kommentaren, lest av Watkins sjøl, er monoton, og iblant irriterende overflødig. De stadig tilbakevendende motivene, guttungen Edvard som hoster blod, bølgeskvulp i motlys, en litt eldre Munch på en eller annen kneipe, det smukke, men gåtefulle blikket til «Fru Heiberg», kunstnerens store kjærlighet, gjentas så mange ganger at det nesten blir komisk. Humor og snert er for øvrig fraværende.

Watkins velter seg virkelig i myten om den misforståtte og svartsynte Munch. Han var en plaget sjel, og ble plaget som ingen annen, verken før eller etter. Det er ingen tvil om det. Men at alt i livet hans skal ha vært så råttent? Her framstår det som et under at Munch i det hele tatt orket å plukke opp en pensel.

Mye patos for pengene

Peter Watkins anno 1974 er ingen antydningens mester, for å si det forsiktig. Her er mye patos for pengene. Interessant som tidsbilde, og en del flotte bilder til tross, men jeg er redd tiden har løpt fra «Edvard Munch».