Mye romklang

Underholdende, men grunn.

Film: Ingen vet helt hvor mange danseband det fantes i Sverige i den såkalte gullalderen på 70-tallet. Men at det dreide seg om over titusen, som det blir sagt i denne dokumentarfilmen, betviles ikke. Antallet band som fremdeles sprer sin musikk utover, er dramatisk begrenset - selv om det ikke føles slik.

Bengt Hennings, Mats-Henriks, Tommy Elfs, Bert Bennys - og selve stjernelaget blant dem alle: Flamingokvintetten. Du møter dem alle i «Får jag lov…». Hvor kom de fra? Og ikke minst: Hvor ble de av, alle sammen? Spørsmålene blir stilt og for så vidt også besvart i filmen, men det gjøres ikke noe videre forsøk på å problematisere eller dykke dypere i dette svenske fenomenet som - gud hjelpe oss - også har satt sine spor på denne siden av Kjølen. Så med mindre du er glødende interessert i danseorkestre, reduseres verdien av denne tradisjonelle dokumentaren betraktelig.

Nærhet

Filmens regissør Joakim Jalin vokste opp på 70-tallet med en dansebandspillende far, og vraket sjøl drømmen om en rockekarriere til fordel for eviglange og pannekakeflate romklangeksesser i fire fjerdedels takt. Det var dansemusikk publikum ville ha. Det er ingen tvil om at Jalin har nærhet til stoffet, men det er ikke alltid en fordel når man skal lage dokumentarfilm. En større distanse hadde antakeligvis ført til en mer spennende film om fenomenet. Det vi får er i hovedsak et nostalgisk og ukritisk blikk på en tid som aldri kommer tilbake. Forhåpentligvis.