MYE RETORIKK: Sylvi Listhaug (Frp) og Hadia Tajik (Ap) krangler mye. Men de reelle uenighetene er vanskelig å skue. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
MYE RETORIKK: Sylvi Listhaug (Frp) og Hadia Tajik (Ap) krangler mye. Men de reelle uenighetene er vanskelig å skue. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Mye røyk, og lite ild

Retorikken i flyktningdebatten mellom Hadia Tajik og Sylvi Listhaug står ikke stil med de reelle forskjellene mellom dem.

Kommentar

Det er mye som står på spill i innvandringsdebatten. Eller, det er i alle fall det Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil ha oss til å tro. I realiteten er forskjellene mellom partiene av liten betydning for både flyktningstrømmen og integreringen.

Anledningen er Arendalsuka. Tirsdag troppet partienes kronprinsesser opp på kulturhuset i Arendal. Til tross for at asyltallene er radikalt redusert siden boomen i fjor, var ikke retorikken justert deretter.

Sylvi Listhaug hadde hakk i plata: Arbeiderpartiet, med sitt landsmøtevedtak om å ta imot 10 000 kvoteflyktninger, var skyld i flyktningstrømmen. Får Ap og SV det som de vil, så vil Norge bli som Sverige, kunne Listhaug fortelle; et land uten kontroll, et land av parallellsamfunn. Intet mindre.

Tajik var ikke mye mildere. Tajik henviste til regjeringens manglende kontroll over grensa ved Storskog og manglende vilje til å delta i forlikene i Stortinget, og konkluderte: «Regjeringen har ikke kontroll og de bidrar ikke til integrering.»

Tajik har mer rett enn Listhaug. Når Frp roter med prosessene og stiller seg på utsiden av brede forlik, viser de at de er mer opptatt av å markere retorisk distanse, enn å løse utfordringene vi står overfor.

Listhaugs påstand om at det var Aps landsmøtevedtak som trigget flyktningstrømmen til Europa, er derimot på grensen til surrealistisk. Det hjalp ikke at Listhaug begrunnet påstanden med å henvise til en samtale hun hadde hatt i Tyskland, hvor hun var blitt fortalt at det sies i Afghanistan at man kan dra til Tyskland og plukke gull fra gata. Forstå relevansen, den som kan.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men alt i alt er det mye større enighet i innvandrings- og integreringspolitikken, enn begge partene skal ha det til. Målene er felles: Ingen ønsker seg et ras av flyktninger, som vi opplevde over Storskog. Alle er enige om at de som ikke har krav på opphold skal ut så fort som mulig, og at resten skal bosettes og inn i arbeid så fort som mulig. Striden står først og fremst om detaljer og implementering.

Merkverdig nok er det heller ikke vesentlige forskjeller å få øye på når de en sjelden gang dukker ned i detaljene. Det kan selvfølgelig skyldes manglende kommunikasjonsevner, eller programleder Anne Grosvolds insistering på å snakke om de overordna spørsmålene. Sannheten er nok trolig heller at det ikke er politikerne som avgjør om integreringa går bra.

I debatten poengterte Tajik igjen og igjen hvilken katastrofe det er for integreringen at regjeringen har kuttet midler til 250 timer med norskopplæring. Listhaug derimot skrøt av at de hadde fått på plass 50 timer ekstra samfunnskunnskap. Det vil nok gjøre susen for å lære de nyankomne alt de måtte trenge om de norske verdier. Men spør du næringslivet og etatene som jobber med å ta imot og integrere flyktningene, er dette av liten betydning.

I debatten i Arendal satt blant annet to av våre fremste byråkrater på området. Det er Frode Forfang, direktør i Utlendingsdirektoratet, og Sigrun Vågeng, direktør i NAV, og ikke Tajik og Listhaug, som sikrer at mottaket og integreringen av flyktningene går som det skal. De gjorde klokt i å ikke utfordre deres «arbeidsgivere» direkte, men mellom linjene var budskapet deres klart: Det som avgjør om mottak og integrering av flyktningene fungerer, er først og fremst at etatene får spillerom til å gjøre jobben sin. Det samme gjelder for alle andre etater, kommuner, frivillige, bedrifter, innvandrere og andre enkeltpersoner som vil bidra.

Det etatsledere som Vågeng og Forfang frykter mest, er politikere som skal overby hverandre med konkrete tiltak som griper inn i etatenes frie skjønn. NAV har lenge vært svinebundet med en horde av reguleringer og øremerkinger, og ser først nå ut til å få mer av det spillerommet Vågeng ønsker seg. Det vil gjøre mer for integreringa enn 250 timer med norskkurs i et lite vellykka introduksjonsprogram.

Den samme logikken gjelder på Forfangs område. Et av tiltakene som Sylvi Listhaug skryter av er forslaget om å innføre egne integreringsmottak, hvor flyktninger som har høy sannsynlighet for å få opphold og dermed hurtig kan integreres skal få spesielt hurtig behandling i egne mottak.

Men dette forslaget vil trolig bare øke byråkratiet og ha liten virkning på saksbehandlingen. Når dette kommer i gang, er antallet asylsøkere såpass håndterbart at UDI evner å gi disse «særbehandling» utenfor egne mottak. Og om Listhaug var mindre opptatt av å kunne skryte av av et helt eget symboltiltak, og var mer opptatt av effektiv saksbehandling, kunne hun heller gitt UDI større fullmakter til å gi flyktninger som med høy sannsynlighet vil få opphold, muligheten til å komme i arbeid. Det er ikke så sexy, men det er mer effektivt.

Det er likevel rom for politikk. For eksempel er Forfangs største utfordring at han nå har et apparat som er tilpasset titusenvis av nyankomne flyktninger, mens det knapt var 1000 som søkte asyl de første fire månedene i 2016. UDI må derfor sterkt nedskaleres for å tilpasses en ny virkelighet. Det samme gjelder alle som driver asylmottak, og i neste omgang NAV og alle som jobber med bosetting i kommunene. Det er for så vidt greit nok. Problemet er at vi ikke vet når neste flyktningstrøm kommer. Og da må vi ruste opp igjen.

En mulig løsning er derfor å bruke kvoteflyktningen som en automatisk stabilisator. I tider med få flyktninger som nå, kan vi ta imot flere kvoteflyktninger, og i tider med mange flyktninger, som i fjor, kan vi ta imot færre eller ingen kvoteflyktninger. På den måten kan vi sikre at vi hele tiden har et beredskapsapparat, som vil stå klar til å takle en stor flyktningstrøm.

Å føre god integreringspolitikk handler imidlertid mindre om særskilte tiltak for innvandrere, om de er flyktninger eller arbeidsinnvandrere. Et næringsliv med gode rammevilkår, en velferdsstat som investerer i menneskers humankapital som ikke fungerer til å passivisere mottakerne og en bolig- og byutviklingspolitikk som forhindrer segregering, er de viktigste grunnpilarene i all politikk, også i integreringspolitikken. Og det er her de virkelige forskjellene mellom partiene ligger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook