Mye skrik og lite tull

Primal Scream Se dem selv på Øya på lørdag. DVD: Primal Scream er et notorisk ujevnt liveband, fra de patetiske forsøkene på å naske i Stones-arven midt på 90-tallet til de massive, totalitære og rent ut imponerende lydveggene de presenterte med My Bloody Valentine-heltene Kevin Shields på sysselsettingstiltak i kraut/tekno/MC5-fasen fra fem-ti år tilbake. «Riot City Blues»-DVD-en, spilt inn på Hammersmith i London, markerer bandets 25-årsjubileum – utrolig nok, siden deres egen revisjonisme tilsier at det hele begynte rundt 1990. Det halvannentime lange konsertopptaket toucher innom de fleste av bandets bejublede og latterliggjorte epoker, selvsagt minus 80-tallsfasen som Byrds-inspirert gitarpopband, og viser Bobby Gillespie & co. på en høyst akseptabel aften, verken mer eller mindre. Mye av Screams musikk er av en ganske fysisk karakter – selv de nevnte Stones-pastisjene fra «Give Out But Don’t Give Up» får drahjelp av volum og livetrøkk, og å se Primal Scream på skjermen er en langt flatere opplevelse enn å være der. Man kan ikke automatisk rekvirere magi selv om man er til stede, men hvis Bobbys dagsform er bra og lyden sitter, så er Primal Scream anno 2007 en relativt sikker konsertvinner.