Mye skrik og lite ull

Det blir for snakkesalig i samtidskomedien «Snart kjem tida» på Det Norske Teatret.

Samtid

Den danske dramatikeren Line Knutzon tar utgangspunkt i en absurd og morsom situasjon. «Snart kjem tida» er både farse og overdreven tåreperse, og - uten at det blir helt forløst - en slags aktuell samtidsobservasjon av mennesker som lever i en verden hvor grensene mellom tid og rom er opphevet, alt flyter sammen og man ikke har tid til det man egentlig vil ha tid til.

Det skjer ikke mye i «Snart kjem tida», bortsett fra at det løpes ustanselig i dørene til Rebekka (Iren Reppen) og Hilbert (Lasse Kolsrud). Spesielt når Rebekkas eksmann John (Svein R. Karlsen) dukker opp, og Hilbert innleder et forhold til Johns kjæreste Ingrid (Ingunn B. Øyen).

Forviklinger

«Snart kjem tida» er både en forviklingskomedie og en verbalkomedie, men verken situasjonene eller replikkene er gjennomgående morsomme nok på prøvesalen på Det Norske Teatret. Regissør Marit Moum Aune leker seg fram i en krysning av amerikanske skrekkfilmklisjeer, ironiserende melodrama og crazykomiske innfall, uten at hun har funnet en form og stil som sitter helt. De fornøyeligste på scenen er de to bifigurene Knuttemann (Svein Erik Brodal) og hushjelpen Oda (Hilde Olausson), han en femåring plassert inne i kroppen til en pertentlig lektor Tørdal, hun en miks av tysk jernkvinne og uhyggen fra Hitchcocks «Psycho».

Former rollene

De andre skuespillerne former rollene sine proft og teknisk godt i Unni Walstads røde sjakkbrettscenografi. Men overskuddet og det helt tøylesløse mangler. Det er noe lukket og ufokusert over oppsetningen, selv om det absurde i og for seg har spillerom nok. Dette må også Line Knutzons tekst ta ansvaret for. Den oppleves i perioder som snakkesalig, og litt som spille av den tida som kjem, men som går litt for langsomt på Det Norske Teatret.