Mye staffasje og lite hjerte

Av filmskapere som Woody Allen og Bob Fosse har jeg lært dette: Å vekke latter er dødsens alvorlige saker. Ingenting er så smertefullt pinlig, så absolutt umulig å snakke bort, som en dårlig vits.

En god mann kan bløffe om mange ting - egentlig om det meste - men ikke om sin humoristiske sans. Enten er han morsom eller så er han det ikke! Dette slår meg når jeg leser Lars Saabye Christensens nye roman «Jubel», som rent formmessig minner om en lang situasjonskomedie på TV. Her tar den ene vitsen den andre, den tredje tar den fjerde, og det triste er at ikke noe av dette er særlig morsomt! De gode poengene, de kjappe replikkevekslingene virker en smule forserte og forutsigelige. Situasjonsbeskrivelsene - som avslører hverandre uten noen form for logikk - er ofte overdrevne og entydige. Og personskildringene er så festlige og rare og hysteriske at de blir slitsomme: Hovedpersonen Jonatan Grep er dansemusiker og reiser aldri uten boka « På tur med telt», der han aner skjulte svar på livets mysterier. Moren hans er en buldrende matriark som røyker sigar. Arbeidsgiveren, hotelldirektør Alfons Abelsen spiller golf på kontoret sitt og drømmer om å bygge vintergolfbane. Resepsjonsdamene Sara og Solveig deler uniform. Presten Neste forbereder sin tusenårspreken for kongeparet osv.

Hamsun

Saabye Christensen beundrer nok både Knut Hamsun og Woody Allen, og boka for et ganske suksessløst møte mellom disse to. Handlingen utspiller seg under sommernettene og fortellingens lys i Nord-Norge (Hamsun) og tar for seg mislykkede livskunstnere, drømmere, synsere og klovner (Allen). Showbusiness er tøft, særlig for en musiker som er klassisk utdannet, men som har endt opp som et énmannsorkester med synthesizer. Altså: Det er den evige konflikten mellom ren kunst og kommersiell underholdning som er bokas underliggende tema - noe Saabye Christensen vet mye om, men her greier han ikke å uttrykke noe nytt eller bevegende eller kritisk eller morsomt.

Som i filmen «Hører du ikke hva jeg sier» skrevet av samme forfatter, er det tilløp til mange gode ideer, men helheten fungerer ikke. Språket er for grått og uvariert, handlingen kan være likegyldig, tonen er kald. Saabye Christensen passer dessuten godt på at leseren skal skjønne når han ikke er morsom, men oppriktig: Da snakker romanpersonen lavt. Stemmebeskrivelsene «sa jeg lavt» eller %#161;Hvisket hun» forekommer hver gang det skjer noe trist eller alvorlig.

Svært lite står egentlig på spill her, selv om den ene dramatiske hendelsen eller fortellingen avløser den andre. Klisjeene er farlig mange, og de absurde småsueeralistiske innslagene fortoner seg som gamle kanintriks; dette er ting Lars Saabye Christensen har gjort bedre før (og jeg tilhører den store gruppen lesere som faktisk setter pris på hans forfatterskap).

Pianolærerinne

Noen unntak finnes, og det gjelder særlig skildringene av forholdet mellom hovedpersonen og hans gamle pianolærerinne. Her finnes både humoren og tragedien. Pianolærerinnen som har vært framtredende i tidligere bøker av Saabye Christensen, men da som mann, er akkurat så patetisk, sterk, beundringsverdig og redselsfull som en pianolærerinne skal være. Jeg har også sanse for hovedpersonens kjappe betraktninger rundt kunsten å være en god dansemusiker. Mange av dem synes å være forfatterens selviorniske betraktninger rundt sitt eget forfatterskap. For eksempel sier han til seg selv: «Du er ingen virtuos, Jonatan. Men du har en viss sjarm».p> Men alt i alt: Her er det mye staffasje og lite hjerte. Eller for igjen å si det med hovedpersonen: «Vi spiller alltid på vegne av andre, men vårt eget hjerte må også være med, ellers blir tonene falske.» Her skulle nok Saabye Christensen ha lyttet til, og fulgt sitt eget råd.