Mye stemme og lite annet

Svakt materiale ødelegger for fin debutant.

CD: Christel Alsos har en stemme som fortjener en lang karriere. Debutalbumet hennes er ikke av samme klasse. Det gjøres mye fornuftig og riktig på Christel Alsos Monsens\' første plate, det er ikke det. Den nordnorske jenta har en bråmoden og tiltalende stemme et sted mellom Jeff Buckleys nesten skiflygingsaktige oktavforsering og den introverte indiehviskingen til Chan «Cat Power» Marshall. Et fint sted å befinne seg vokalt på en debut.Det burde også være til hennes fordel at produsent Arvid Solvang - mannen bak Maria Menas fine popproduksjoner og den på mange måter legendariske «Listen When Alone»-skiva til Kristian Valen - har valgt å gi henne et relativt neddempet og sparsommelig sound. En folkelig, gjerne cellosmakssatt pop/folk/jazz-hybrid som mange steder gir noen obligatoriske Norah Jones-vibber, og som på ingen måter vil skremme vekk David Grays fans.I dette landskapet er det samtidig lett å trå feil. Det som i utgangspunktet er en fornuftig innspillingsfilosofi, kommer likevel til kort når det bare er gråstein av noen låter å jobbe med. Har du hørt én låt, har du hørt i hvert fall fire-fem til. Det putrer av gårde og griper deg ikke. Du husker stemmen, men knapt nok låta. Med bedre låtkvalitet - en stemme av hennes kaliber hadde fint tålt å spe ut albumet med en standardlåt eller en velvalgt coverlåt av nyere dato - kunne man unngått dette endimensjonale, monotone og voksenkjedelige inntrykket. «Closing The Distance» er slik sett en misbrukt mulighet for en pangdebut.