Foto: Sony Music
Foto: Sony MusicVis mer

Musikkanmeldelse: Big Boi - «Boomiverse»

Mye vers og lite boom

Big Boi viser tegn på kreativ surstoffmangel i sitt stadig mer utvannede Outkast-univers.

I tid hvor rapscenen totalt domineres av Atlanta-artister, føles det som en evighet siden André 3000 var nødt til å forklare at sørstatene også hadde noe de ville si. Det berømte sitatet fra like legendariske The Source Awards i 1995, som også ble åstedet for en eskalering av «hiphop-krigen» mellom øst- og vestkysten.

Spoler vi tiden fram til 2017, betyr tilhørighet fint lite hos rapfansen. Desto sterkere har derimot skillet mellom generasjonene blitt en splittende faktor i hiphop-miljøets evinnelige diskusjoner om autentisitet og ferdigheter.

Med sine 42 år er ikke Big Boi lenger noen unggutt, men har lenge klart å holde eventyrlysten ved like, og samtidig tatt større ansvar for den lekne Outkast-arven enn sin genierklærte kollega.

«Boomiverse» byr Big Boi oss nok en gang med ut i ATL-ienes soniske solsystem, hjulpet av et gjestelag som tar seg godt ut på papiret, men ikke nødvendigvis imponerer like mye på skive.

Mest nevneverdig er Gucci Mane, Pimp C (post mortem) og Organized Noise, som alle bidrar på skivas utvilsomt beste spor «In The South». En nostalgisk kjøretur mellom Atlanta og Houston, som ender i en litt for dårlig planlagt roadtrip av sporadiske radiofrierier, Idlewild-aktig pianospill, LA-beats, R&B og bouncy house.

Når man i tillegg setter av plass til et direkte dårlig spor som «Freakonomics», samt avslutter gildet med å fade ut et uinteressant Curren$y-hook, hjelper det dessverre ikke med andre oppturer som «Kill Jill» (m/ Killer Mike og Jeezy), eller at Scott Storch viser gamle kunster på «Order of Operations».

«The radio refuse to give us airplay» klager Big Boi på «In The South», men når en av hjernene bak klassikere som «ATLiens» og «Aquemini» ikke klarer å levere bedre enn dette, er det kanskje en grunn til at stasjonene ikke har meldt sin interesse siden «Shutterbug».