Myke og knudrete dikt

Etter to romaner - seinest den kritikerroste «Delfinens smil», som ble utsendt sist høst - er Ann Kavli nå aktuell med sin annen diktsamling.

«Akvatinter» er bilder framstilt etter en etse- eller raderingsmetode som gir en bløt, kornet virkning, og Kavli har selv stått for omslaget etter samme metode. En rekke av diktene er skrevet til bilder, skulpturer og installasjoner av ulike slag, hvorav flere til kunstverk av Lucian Freud. Men tittelen må tenkes først og fremst å henspille på Kavlis egen dikteriske framstillingsmåte.

Ambivalent

Kavlis dikt er på samme tid myke og «knudrete». Rene og stedvis litt konvensjonelle bilder «grumses» gjerne til av andre bilder som skaper en særlig dobbeltvirkning som svarer til det ambivalente følelsesinnhold som forefinnes i flere av diktene, især de med erotiske motiver eller andre dikt som tematiserer forholdet mellom mann og kvinne.

Kjønnsforholdet er et hovedtema i samlingen, men Kavli beveger seg over et større landskap. En togreise er et gjennomgående motiv som dukker opp i flere separate dikt. Som seg hør og bør inneholder imidlertid samlingen flere naturdikt, og dikteren nøler ikke med å speile seg selv i naturen: «I grøftekanten sender/tiriltunger gule blikk//Du kjenner det varme/Støtet/av gjenkjenning». Og sol og måne opptrer omtrent like hyppig som i (ny)romantisk lyrikk.

Dialogen med romantiske motiver og billedkomplekser gir ingen alderdommelig virkning, selv om Kavli stundom balanserer på kanten av det ha-stemte. Men alt i alt framstår Kavli som en lyriker som er seg bevisst sine virkemidler - også når hun går i dialog med tradisjonen. Med «Akvatinter» bekrefter hun at hun er en «ny stemme» som det er verdt å lytte til.