Myndig usikkerhet

Monument over en skarp og vittig stjerneskribent som aldri ble forutsigbar.

BOK: Sissel Benneche Osvold var glad i å flørte med den forslitte ideen om at mangt og mye var bedre før.

Men hun er både for intelligent og forfengelig til å la noen kunne ta henne for nostalgi: Å synes ungdommen bare er dum og røkte kjøttpølser med ertestuing alltid bedre enn spinatmoussen og mangosalaten hun tidlig yndet å drive gjøn med. Inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest 320 tettpakkede sider med Osvold-tekster fra de siste 15 åra hennes i Dagbladet, er at hun er umulig å redusere til én posisjon. Vi har henne aldri helt.

Visst er hun tett knyttet til kvinnesaken i 1970-åra og kampen for fri abort, visst ser hun seg også selv i konteksten av 1968-generasjonen og de uunngåelige politiske stridene med AKP, visst har hun særlig hjerte for svake grupper i samfunnet, enten det er funksjonshemmede, psykisk syke eller pleietrengende gamle («gamle damer» liker hun i det hele tatt spesielt godt).

Men hun kunne like gjerne harselere over unge feminister eller søvndyssende sekstiåtterholdninger som over Stein Erik Hagen og Rune Gerhardsen.

Kontekst

En svakhet ved «Siste stikk», som i likhet med de fleste artikkelsamlinger bør nytes i små doser av gangen, er at leseren ikke får vite noe om konteksten artiklene har stått i. Alle som leser aviser vet at sammenhengen tekstene er plassert i er helt avgjørende for hvilke (sjanger)forventninger leseren bringer med seg, og hvordan de skal leses.

I Osvold-boka får vi ingen informasjon om at mange av de tidlige tekstene trolig har stått i den personlige spalten «Sidesprang», mens seinere tekster har vært mer tradisjonelle side 3-kommentarer, petiter under vignetten «På kornet» eller – igjen – friere spalter i Magasinet.

Det er synd, for Osvold er en skribent som selv ofte unnlater å hjelpe leseren særlig langt på vei. Det er først og fremst en styrke – Osvold er ikke bare uforutsigbar, hun er også i uvanlig stor grad en avisskribent som krever leserens konsentrasjon og medrefleksjon – men det kan også være i overkant krevende, på grensen til kryptisk: Avisprosa bør kunne leses og oppfattes raskt.

VIDD: Sissel Benneche Osvolds tekster varierer fra det rørende, til dels smertefulle, til det perfide og hylende morsomme. Foto: TOM MARTINSEN
VIDD: Sissel Benneche Osvolds tekster varierer fra det rørende, til dels smertefulle, til det perfide og hylende morsomme. Foto: TOM MARTINSEN Vis mer

Utvalget i «Siste stikk», som er foretatt av datteren hennes (etter Osvolds eget ønske – jeg tar meg i å savne et innsiktsfullt forord som begrunner og kontekstualiserer utvalget, signert for eksempel en av Osvolds mangeårige kolleger Arve Solstad eller Gudleiv Forr), viser fram en skribent som i stor grad lener seg på «show, don’t tell»-tanken.

Påfallende sjelden gir hun uttrykk for et helt tydelig standpunkt – som oftest må leseren lete mellom linjene for å finne «meningen».

Koketteri

Trolig har det noe med den åpnere «Sidesprang»-sjangeren å gjøre, som ga henne frihet til å eksperimentere på en måte som ikke sjelden befinner seg langt fra tradisjonell kommentarjournalistikk: Ikke bare nærmer det forseggjorte språket hennes seg ofte det litterære (av og til er det, selv om det alltid er levende, så mettet at man må sette ned tempoet); noen tekster kan leses som korte noveller.

Det kan også ha noe med blandingen av myndighet og nervøs usikkerhet å gjøre: «Jeget» som opererer i Osvolds spalter motsetter seg ofte pretensiøs visshet, og ynder – vil noen hevde – å kokettere med sin mangel på teknologisk innsikt (ny teknologi later til å være det hun hater aller sterkest, ved siden av programledere på tv) og sine hverdagsproblemer.

«Siste stikk» er full av ironi og satire som er så vittig at leseren ler høyt. Men det finnes også et mørke og en smerte der: De tilbakevendende refleksjonene over hvordan hun blir deprimert når sommeren kommer og alle andre jubler, de vonde følelsene i den rørende spalten der hun kjører sin mor til sykehjemmet. At tidene skifter, hun selv blir eldre og nye generasjoner overtar, er også utgangspunkt for mange av tekstene.

Hjemmet

Byen Oslo er betydningsfull som scene for Osvold: For eksempel i bruken av hovedstadsreferanser og fiktive dialoger kan hun på sitt mest litterære av og til minne om Johan Borgens Mumle Gåsegg.

Ofte bruker Osvold reportasjeelementer fra nærmiljøet, enten det er fra Uranienborg Menighetshus eller hennes eget hjem. I den grad hun er en utpreget «kvinneskribent» (en klisjéaktig betegnelse en så klisjéfølsom skribent som Osvold ganske sikkert og med rette vil motsette seg) kan man kanskje se det i hvor ofte hun anvender familien og personlige minner som ramme. Hverdagskulturen, mer enn kulturen, er Osvolds anliggende.

Hun er god til å se det lille i det store og det store i det lille. Det er for eksempel påfallende hvor ofte hun skriver om mat. Osvold var tidlig ute med å se matens betydelige symbolverdi. Til tross for at tekstene hennes aldri kan kalles akademiske og hun selv framstår mer som klok enn lærd, opptrer hun ofte som en durkdreven kultursosiolog.

Hun har blikk for detaljenes og tingenes mening og status, og setter stadig nå opp mot før, kokkestjerner opp mot Einar Gerhardsen. Hun skriver ikke bare gjerne om forholdet mellom kvinner og menn, men om forholdet mellom klasser.

For om hun ofte tematiserer det nære, er de lange linjer i det norske etterkrigssosialdemokratiet hele tida rommet hun reflekterer i. I dette utvalget kan det virke som om Osvolds ambisjonsnivå, som framstår som ekstremt høyt på 1990-tallet, ble noe lavere de siste åra: Formeksperimentene er færre, meningene mindre komplekst formulert.

Men den begavede Osvold forble til sin siste Dagbladet-kommentar (den siste i boka handler om tre emner hun stadig vendte tilbake til: kvinnesak, sekstiåttere og den hjemmebaserte omsorgen kvinnene i utallige år har utført gratis) en fantasirik og elegant skribent med evne til å belyse kompliserte saksforhold og uttrykke et bredt følelsesregister på liten plass.