et må derfor være viktig at disse myndigheter, og den alminnelige opinion, om mulig kommer frem til en felles forståelse om hvordan man bør forholde seg til kirkeasyl i vår tid. En felles forståelse vil redusere faren for konflikter i mediafokuserte enkelttilfeller av kirkeasyl. Dessuten vil en felles forståelse kunne hindre at kirkeasyl utvikler seg i en retning som verken verdslige eller kirkelige myndigheter egentlig ønsker. Sett fra den demokratiske rettsstats synsvinkel er det neppe noe behov for en ordning med kirkeasyl. Rettssikkerheten for den person som har fått et utvisningsvedtak, en straffedom eller et annet forvaltningsvedtak mot seg, er tilstrekkelig ivaretatt gjennom rettsstatens mange rettssikkerhetsgarantier. Det er intet behov for å bruke Kirken som en ekstra ankeinstans. Kirken vil se på dette på en annen måte. Kirken kan fange opp behov hos mennesker i nød som faller utenfor de rettslige ordninger. Kirkeasyl er ikke motarbeidelse av rettsstaten, men kirkelig omsorg i en nødssituasjon hvor rettsstaten intet har å tilby. En rettsstat som har romslighet nok til å innse dette, styrker sitt humanistiske fundament. Kirkeasyl var en akseptert ordning i middelalderen både i vårt og i andre land. Særlig for fredløse og forfulgte personer var kirkeasyl en kortvarig løsning i en ekstrem situasjon. Det burde være innlysende at dagens kirkeasyl ikke kan søke sin begrunnelse eller berettigelse i historien. Dagens kirkeasyl må søke sin begrunnelse i forholdene slik de er i dag. I så fall må begrunnelsen kunne formuleres slik: Det vil alltid finnes mennesker som pga et offentlig vedtak som er rettet mot dem subjektivt føler - med rette eller urette - at de er i en slik livsødeleggende nødssituasjon at de trenger stillhet og forståelse for å samle tanker og styrke før de kan orke å møte de harde realiteter. Begrunnelsen ligger i det følte behov, ikke i det objektive. Flere reiser spørsmålet om hvilke personer som skal kunne gå i kirkeasyl. Er det bare utlendinger med utvisningsvedtak, eller er det også enhver annen som har fått et restriktivt forvaltningsvedtak mot seg? Min prinsipielle oppfatning er at i den utstrekning kirkeasyl skal respekteres, må denne mulighet stå åpen for enhver uansett nasjonalitet og uansett hvilken situasjon som har skapt den opplevde nødssituasjon. Her bør det gjelde et likhetsprinsipp. Sett med Kirkens øyne burde faren med kirkeasyl bestå i at det misbrukes. Det må være misbruk dersom f.eks. ettersøkte personer søker tilflukt i kirken alene i den hensikt å stikke seg bort fra politiet, eller trenere gjennomføringen av offentlige vedtak. Øker tilgangen på kirkeasylanter, står Kirken overfor den meget vanskelige oppgave å sortere ut hvem som er verdige til å slippe inn i kirken. Det er en oppgave Kirken ikke kan fri seg fra. Det ville overraske de fleste dersom den kirkelige toleranse er så stor at man åpner dørene også for satanister og kirkebrennere, som vil unngå at politiet pågriper dem! Det kan vel heller ikke være helt enkelt for Kirken å akseptere kirkeasyl for erklærte muslimer? Kirkens folk er selvsagt de første til å erfare hvilke rent praktiske oppgaver og problemer en økning av antallet kirkeasylanter vil føre med seg for menighetene. Også kirkeasylanter skal ha mat, hygiene og praktisk omsorg. På denne bakgrunn kan det reises spørsmål om det var vel betenkt at Kirken nylig avviste et forslag om å tidsbegrense kirkeasylet. Ikke bare praktiske årsaker, men også den prinsipielle begrunnelse som kirkeasyl i dag kan støtte seg til, tilsier etter min mening at tidsbegrensning hadde vært en klok beslutning. Politiet må forholde seg til kirkeasyl som en faktisk situasjon, f.eks. at en ettersøkt person har tatt opphold i en kirke. Også andre forhold kan tenkes å skape behov for politimessige tjenestehandlinger overfor personer som har søkt tilflukt der. Politiets grunnfestede holdning er å utvise den største tilbakeholdenhet med å utøve politimyndighet i et kirkerom i strid med Kirkens eget ønske. Dette gjelder uansett om kirken er en domkirke eller et landsens bedehus. Det avgjørende er om bygningen er vigslet. Det er respekten for kirkerommet og den religiøse tjeneste som er uløselig knyttet til dette, som begrunner politiets tilbakeholdenhet. På den annen side kan det helt unntaksvis tenkes nødssituasjoner som likevel gjør det nødvendig at politiet aksjonerer. En slik nødssituasjon forelå i praksis for kort tid siden, hvor politiet fra et bedehus måtte hente ut en åtte år gammel gutt som ifølge barnevernsmyndighetene kunne være i alvorlig helsefare. Bestemoren hadde tatt med seg gutten dit inn for å trenere myndighetenes vedtak om at gutten skulle overlates til morens omsorg. Dersom politiet i en nødssituasjon finner grunnlag for å utføre en tjenestehandling i en kirke i strid med Kirkens ønske, vil dette alltid være absolutt siste utvei. Først når alle andre mykere tiltak forgjeves har vært forsøkt, vil politiet gå inn i kirkerommet. Det vil være med den største ulyst politiet gjør dette. Politiet vil heller ikke nøle med å følge etter en kriminell person som med politiet i hælene forsøker å stikke seg bort i en kirkebygning. Selv om en slik situasjon ikke har noe med kirkeasyl å gjøre, vil det likevel falle politiet naturlig å opptre med den varsomhet som bygningens ordinære bruk tilsier. Teoretisk kan det oppstå vanskelige grensespørsmål mellom kirkeasyl på den ene side og husokkupasjon e.l. på den annen side. Dersom slike spørsmål skulle oppstå i praksis, bør de finne sin løsning gjennom et smidig samarbeid mellom politiet og den kompetente kirkelige myndighet. Beslutningen om å utøve politimyndighet i en kirke i en nødssituasjon i strid med Kirkens eget ønske, vil bli truffet av politimesteren personlig. Han bør ikke innhente samtykke eller ordre fra justisministeren på forhånd. Politimesteren må selv ta ansvaret for beslutningen. Spør han justisministeren om samtykke, løper han egentlig fra det ansvar han er tildelt, og bringer i tillegg justisministeren i en utsatt parlamentarisk situasjon. At politimesteren selv må ta ansvar og treffe egne beslutninger også i kontroversielle operative enkeltsaker, er en del av ansvarsfordelingen mellom lokal politiledelse og justisdepartement. Dette er et viktig prinsipp i vår politiordning, og har intet å gjøre med egenrådige politimestere. Spørsmålet om politiets holdning til inngripen i et kirkeasyl ble for noen år siden drøftet i et møte mellom daværende justisminister og en del politimestere. Det var alminnelig enighet om at politiet bør utvise meget stor tilbakeholdenhet med å utøve politimyndighet i et kirkerom. En spesiell situasjon oppstår dersom kompetent kirkelig myndighet ber politiet fjerne personer som uberettiget har tatt opphold i en kirke i asyløyemed. Såvidt vites har slikt ennå ikke skjedd, men politiet er forberedt på at det kan skje. Politiet bør i utgangspunktet vurdere dette som en ordensmessig situasjon. Den kirkelige myndighet har et lovmessig krav på at politiet yter bistand til å fjerne de aktuelle personene. Men det er politiet selv som bestemmer når og på hvilken måte bistanden skal ytes. I prinsippet er denne situasjon lik andre situasjoner hvor den som forvalter eller eier en bygning, ber om politiets bistand til å fjerne personer som har tatt uberettiget opphold der. Politiet vil utvilsomt utvise særlig konduite og forsiktighet dersom asylanter skal fjernes fra et kirkerom selv om det skjer etter anmodning fra Kirken selv. Hva med «kirkeasyl» i moskeer eller andre bygninger med religiøs virksomhet utenfor vår egen religion? Politiets policy med bruk av politimyndighet ved ordinære kirkeasyl lar seg ikke uten videre overføre til andre bygninger hvor slik religiøs tjeneste finner sted. Likevel vil politiet også på slike steder så langt som forsvarlig opptre med den nødvendige varsomhet. Mediene synes å ha vært tilbakeholdne med å ta standpunkt til de prinsipielle sidene ved kirkeasyl. De har i hovedsak innskrenket seg til en slags refererende journalistikk med en klar følelsesmessig appell. Det er på tide at mediene nærmer seg kirkeasyl også fra en mer prinsipiell, analyserende og kommenterende vinkel.