Mysteriet Thomas Pynchon

Den amerikanske forfatteren Thomas Pynchon er uten tvil den mest obskure forfatteren i moderne litteratur. Med bare fem romaner og en håndfull noveller siden debuten i 1960 framstår han som et enestående fenomen. Men han ville neppe kommet for å hente Nobelprisen dersom han hadde fått den.

Onsdag fyller den amerikanske forfatteren Thomas Pynchon 65 år, og i disse dager utgir Gyldendal tre romaner av den amerikanske forfatterens bøker på norsk, debutromanen «V» (1963) og hans nyeste verk «Mason & Dixon» (1997), dessuten nyutgis «Katalog nr. 49» (1967), som først kom ut som Lanternebok i 1977. Til sammen et formidabelt løft, et nærmest sensasjonelt framstøt på norsk for en av de mest mystiske og fascinerende forfattere i nyere tid.

Lav profil

Thomas Pynchon har siden den oppsiktsvekkende debuten med «V» opptrådt som den usynlige mann. Ikke siden den legendariske tyske forfatteren B. Traven («Skatten i Sierra Madre») har noen dikter lyktes i å holde en lavere profil.

Jaget av pressen, nærmere bestemt en fotograf fra Time, flyktet Pynchon fra sitt tilholdssted i Mexico City til landsbyen Guanajuanto inn i fjellene, som passasjer på en buss. Siden har han ikke vært sett offentlig, bare gjennom skrift og rykter.

Født på Long Island

Man vet likevel om Pynchon at han er født på Long Island i 1937, at han på 1950-tallet studerte matematikk, elektrofysikk, litteratur (under Vladimir Nabokov) og filosofi ved Cornell-universitetet, ethvert fag med den samme iver, at han lot seg verve til marinen i to år før han kom tilbake til Cornell og tok eksamen i 1960. Han bodde en periode i Greenwich Village på Manhattan, dyrket beat-litteratur og jazz, ikke minst Thelonius Monks nyskapende pianoteknikk, etter hvert også opera (særlig Wagner) og rock'n'roll, at han debuterte med novellen «The Small Rain» i 1959 og at han jobbet et par år ved flyfabrikken Boeing Aircraft i Seattle, hvoretter han flyttet til Mexico City og skrev den originale og fargerike romanen «V».

Høy og mager

Etter debuten: Nada. Intet nytt om Pynchon. Men det ryktes at meksikanerne har kalt ham opp etter revolusjonshelten Pancho Villa på grunn av en voldsom bart han anla for å skjule en oppsiktsvekkende dårlig tannstilling. Han skal ellers være en uvanlig høy, mager mann, ikke helt ulik William Faulkner, med en skarp, smal nese og lyst blikk i sine Robert Mitchum-slørete øyne.

Pynchon hadde ifølge studiekamerater både sans for og flaks med damene.

CNN skal ha sporet ham opp på Manhattan in 1997, men ha respektert hans ønske om anonymitet. Falske og ekte brevsamlinger har dukket opp. Stand up-komikeren John Larroquette, som stadig refererte til Pynchon på TV, fikk et budskap om at Pynchon, dersom han skulle stilt opp, ville vært iført en T-skjorte med bilde av Roky Erickson, en paranoid og LSD-skadd rockvokalist fra Texas, kjent fra 60-talls gruppa 13th Floor Elevators.

Akademisk industri

Enkelte detaljer om Pynchons liv på 1960-tallet går ellers fram av Jules Siegels skisse «Who is Thomas Pynchon...and why did he take off with my wife?» (Playboy, 1977), Andrew Gordons «Smoking Dope With Thomas Pynchon: A Sixties Memoir» (funnet på nettet) og David Hadjus bok «Positively 4th Street» (2001), som handler om Bob Dylan, søstrene Joan og Mimi Baez og den unge døde forfatteren Richard Fariña, som var Pynchons nære venn. Hadju forteller at «Thomas Pynchon slapp meg inn og svarte på alle mine spørsmål. Ingen ord strekker til for å takke ham».

Med Gyldendals litterære hat trick får norske lesere en enestående mulighet til å la seg introdusere for Thomas Pynchons verk. Hans bøker har ellers igangsatt den rene industri av akademiske avhandlinger og litterære analyser. Bok etter bok og nettsted etter nettsted tar for seg Pynchon og hans nærmest encyklopediske referanseramme, som spenner fra avansert vitenskap, lyrikk og filosofi til spionromaner, tegneserier, B-filmer og rock'n'roll. Pynchon springer ut av den absurde, apokalyptiske tradisjonen i amerikansk litteratur og har på mange måter stått fadder til science fiction-retningen «cyberpunk», ikke minst med mesterverket «Gravity's Rainbow» (1973).

Mørk latter

Både «V» og «Mason & Dixon» tar utgangspunkt på et fuktig skjenkested, fylt med et mildt sagt blandet klientell i overfylte, alkoholstinkende omgivelser. Fra dette folkelige utgangspunkt går ferden ut i verden - og historien, gjerne med stor H.

«V» dreier seg om en labyrintisk jakt gjennom flere verdensdeler på en kvinnelig spion kalt V; et nesten upersonlig vesen som dukker opp på forskjellige dramatiske tidspunkter i forrige århundres historie, i omgivelser som i all sin detaljrikdom og fargerike vrimmel av mennesker er mesterlig og medrivende skildret av Pynchon. Et absurd puslespill tegner seg for leseren, som blar seg nærmere og nærmere noe som likner en sannhet, en sammenheng som avdekker et bilde av ondskapen som historiens drivkraft.

Noe av hemmeligheten med Pynchons fortellerkunst - uanstrengt og flytende gjengitt på norsk av Lill Øverås - er hans evne til å la høyst troverdige, lys levende, forunderlige, sårbare og lidenskapelige mennesker opptre i omgivelser som får preg av surrealistiske kulisser. Og hele tida runger en mørk latter gjennom landskapet. Tilværelsen er en crazykomedie på liv og død, en halsbrekkende kamp for å overleve mens sola langt der borte sakte er i ferd med å slokne og universet streber mot sin egen utslettelse.

Omstridt grense

Hos Thomas Pynchon møter vi noe av den samme følelsen for historien som hos den rumenske filosofen og apokalyptikeren Emmanuel Michael Cioran. Han skriver i et essay:

«Mennesket skaper historien, historien tilintetgjør deretter mennesket. Mennesket er dens skaper og dens objekt, dens utøver og dens offer. Helt til nå har mennesket trodd at det hersket over historien. Nå vet det at den unnslipper mennesket, at den springer ut i det uløselige og utålelige: et vanvittig epos, hvis konklusjon ikke rommer noen idé om finalitet. Hvordan skulle man tillegge den et mål?»

Også Charles Mason og Jeremiah Dixon er på et vis historiens ofre, astronomen og eventyreren som på 1760-tallet målte ut grensa mellom Maryland i nord og Pennsylvania og Vest-Virginia i sør, i all ettertid kjent som Mason/Dixon-linjen, skillet mellom nord- og sørstatene, etter hvert mellom tilhengere og motstandere av slaveri, en grense som ble stygt herjet under borgerkrigen.

Hasj med Washington

Fra det første møtet på et vertshus i London går også Mason & Dixons reise ut i verden, til vanvittige eventyr og skjellsettende opplevelser; de møter en talende hund, verdens største ost, en kinesisk feng shui-ekspert, en nonne i nød, en mekanisk and, spøkelser, sjøslag, skandinaviske tømmerhoggere, slavedrivere, hele flokker av kåte døtre, Benjamin Franklin og ikke minst George Washington, som de røyker en ikke ubetydelig mengde hamp sammen med.

Historien brytes opp i et vell av fortellinger som ruller seg ut nærmest lag på lag i en stil hentet fra klassisk romankunst. Rammefortellingen foregår i en stue i Philadelphia, der presten Wicks Cherrycoke forteller alt han vet om de to hovedpersonene til en hel familie som iblant slipper til med kommentarer. Pynchon gir en nærmest perfekt pastisj av snirklete romanprosa, med blant annet store forbokstaver i alle substantiv, et intrikat og virtuost språk som inntil det perfekte er gjengitt på norsk av oversetteren Olav Angell. Dette er ikke en historisk roman, men ei bok som nærmest suger historien opp i seg.

Den kanskje enkleste inngangen til Thomas Pynchons forfatterskap er den nyutgitte «Katalog nr. 49», en slags rock'n'roll-thriller om en kvinne som kommer på sporet av et eldgammelt, hemmelig postvesen, eller kanskje er det postvesenet som er på jakt etter henne? Vi snakker om en form for århundrelang sammensvergelse og om svettende paranoia, og snubler dermed inn i et av de viktigste stikkordene for Pynchons forfatterskap: Konspirasjon. I alle romanene hans handler det om en følelse av at man blir forfulgt, av at noe ligger bak. Historiene folder seg ut som slør på slør i en heftig dans gjennom tid og rom, med tomheten i kosmos som et bekmørkt speil av menneskets ubegripelige indre.

Romanene blir et forsøk på mane fram en anskuelig visjon, en slags virvel av erkjennelse på vei inn i tomheten og evigheten. Ord som er her et lite øyeblikk, før de løser seg opp og forsvinner. For å si det med The Beatles:

Words are flying out

like endless rain into a paper cup

they slither while, they pass,

they slip away across

the universe