Mystikk på Moskito Bar

Fabelaktig gjenhør med radioens tøffeste frilanser.

LYDBOK: -  Opp med hendene, Mr. Cox! Og det litt fort!

Jo da, det går unna når Radioteatret på sitt mest halsbrekkende pisker fram fortellingen om eventyreren Paul Cox og «den lille heksen»; en hørespillserie i ti episoder fra 1968. Historien om Cox ruller tidløst og dramatisk ut av høyttalerne - full av mysterier og cliffhangere; høydepunkter der helten synes redningsløst fortapt. Noe han definitivt viser seg ikke å være.

Britiske navn

Vi befinner oss i et England fylt av mystiske skikkelser. De flyter ut og inn av historien som mer eller mindre mistenkte mennesker i en intrikat historie. De bærer navn som Christopher Malone, Leslie Forrester og Irena Rutherford - for ikke å snakke om Mrs. Plumberry! I dette galleriet av mer eller mindre løgnaktige og ustabile figurer blir lov og orden representert ved inspektør Carter - for en herlig yrkestittel - spilt av Erling Lindahl og hans forholdsvis trofaste sersjant Potter, ivrig fortolket av en ung Espen Skjønberg.

Men hvor forunderlig folk enn oppfører seg i denne historien: Den som stadig blir mistenkt for de mest vanvittige ugjerninger, er vår mann: Paul Cox. Arne Lie - ellers kjent som lektor Brandt i Stompa-serien - for anledningen med nasjonens barskeste stemme: «God aften, mitt navn er Cox.»

Uha! Marsj i seng!

For den som har vært barn i en epoke uten TV, er det nesten forunderlig å tenke på at man på grunn av Cox ble jaget i seng på lørdagskvelden. Nå var det nemlig «voksenbarnetime». Vi hørte den jazzy åpningslåta til Hans Martin Majewski, som stanset nærmest med et brak før det ble helt stille. Og så: «God aften, mitt navn er Cox.» Uha! Marsj i seng! Dette var for nifst for små ører.

Men mor og far og resten av den voksne delen av befolkningen satt med strittende hår og kuldegys over ryggtavla og lyttet seg fram til kveldens klimaks. Fulgt av ei ulidelig lang venteuke før neste episode.På denne måten blir Cox nostalgisk selv for den som ikke fikk høre disse skuespillene som liten. Radioteatret innbyr i seg selv til lengsel. Vi kjente jo triksene. Vi hadde da hørt ulende vind, slamrende dører, hule rop om hjelp og biler i fart - om ikke annet i barnetimen hver lørdag. Dessuten i den humoristiske «Dickie Dick Dickens», foruten Cox forfatterparet Rolf og Alexandra Beckers største suksess på norsk radio.

Mord på mord

En hel tidsånd fanges i en serie som dette - den tredje lydboka med Cox i hovedrollen. Lydeffektene, språket, skuespillernes dramatiske intonasjon - alt er virkemidler knyttet til radioen. Men legg merke til hvor mange bilder som oppstår for ditt indre blikk.

Den ustanselige De-formen tilhører også fortida. Når Sverre Wilberg alias en fyr ved navn Twickery med påtatt desperasjon sier «Opp med hendene, Mr. Cox», får han til svar av sin motstander:

-  De har åpenbart vært med i gangsterfilmer før, De ... men De spiller en jammerlig figur.Og får svar på tiltale:

-  De har ikke lange stunden igjen til å more Dem. Skjønner De det?Selvparodisk, naturligvis, men samtidig ulidelig spennende. For det skjer jo fryktelige ting, grusomme hendelser som utløser replikker som dette:

-  Det er et menneske! En mann! Han er død! For himmelens skyld! Et lik! ET LIK!

Tøffere enn toget

Stadig får vi utbrudd som «Det er det verste!», «Nei, du storeste», og når hørte du sist noen rope «Du milde måne!»? Cox er tøffere enn toget. Den eneste som forsøker å holde en viss orden på ham, er hans husholderske, Mrs. Shanders, myndig spilt av Kari Diesen:

-  Når\'n er blitt så voksen at\'n har fått lange bukser, bør\'n vite at\'n ikke skal nyte whisky på fastende mage.Hvoretter Cox\' trofaste følgesvenn, privatdetektiven Richardson, spilt med ukuelig sindighet av Bjarne Andersen, parerer med følgende:

-  I et enkelt glass whisky er det mer næring enn i seks skiver grovbrød.

Vakre kvinner

Både språkføring og argumentasjon tilhører en svunnen tid. Irena Rutherford alias Mona Hofland gir uttrykk for at inspektør Carter neppe er gift, og får et sukk til svar:

-  Å joda, å joda. I høy grad.

Hvoretter hun opplyser følgende :

-  Da burde De kjenne kvinnene bedre. Det som først blir klart for menn etter en lang og logisk tankerekke, det skjønner kvinnene pr. instinkt, intuisjon ...-  Og tar feil, svarer Carter. -  Like ofte som dere har rett.

Kvinnene, særlig en navnløs og mystisk utgave av arten spilt av Inger Teien, er pene, «ingen kan være så vakker og samtidig så nederdrektig», som Cox uttrykker det.

Etter å ha mistet henne på stamstedet Moskito Bar, beskriver han henne slik.

-  Jeg leter etter en ung pike. Vakker, meget vakker. Omtrent 19 år gammel. Brunette, omtrent en sekstifem høy, slank, forkjælet og temmelig utkrøpen. Hun kjørte for noen dager siden en gul Ferrari som ble stjålet og nå i en brun Austin. Hun sa meg ikke sitt navn ...

Hvem kan stå for en slik språkbruk? Den forsvunne jenta blir stadig henvist til som «pikebarnet», også et kostelig uttrykk. Og «utkrøpen», hva nå det måtte bety! Gjennom ti herlige episoder, i over fem timer til sammen, forsøker Cox å nøste opp «en tilfeldig sammenheng mellom merkverdige tilfeldigheter». Og ikke alle de medvirkende er like verbale: «Han var lovlig unnskyldt. Han var nemlig død.»

Budskap? Neppe. Men underholdende til tusen. Og med ørlite grann innsikt på kjøpet, som når Richardson leverer Cox et skytevåpen:

-  En pistol? Hva skal jeg med den?Ikke ulikt et gammelt radioteater.

-  Den har samme virkning som penger, svarer Richardson - seriens vismann.

-  Den gjør en ikke lykkelig, men gir en følelse av trygghet.

STERK HELT: Bjarne Andersen som Richardson (til venstre) og Arne Lie som Paul Cox. De to dukket først opp på 1950-tallet i tre serier. Deretter fulgte tre nye på 1960-tallet. Hittil er to av seriene utgitt som lydbok.