Mystisk musikk

Velspilt thrillerdrama med flott musikk.

FILM: Giuseppe Tornatore… Hm. Var ikke det han som laget «Cinema Paradiso»? Stemmer. Men hvis du forventer romantikk av det gullkantede og nostalgiske slaget, blir du skuffet. «Det ukjente» er så langt fra paradisiske kinodrømmer man kan komme.

Puslespill

«Det ukjente» er et brutalt – og vellaget – thrillerdrama om en ung, ukrainsk kvinne som havner som prostituert i Italia. Når vi møter henne, er dette et tilbakelagt stadium. Hennes motiver er til å begynne med uklare og der ligger spenningen. Hun egler seg inn på en liten familie, får jobb som deres barnepike og viser litt vel mye omsorg for den lille datteren. Hvem, hva, hvor, hvorfor og hvordan avdekkes med dvelende intensitet, bitene i puslespillet faller etter hvert på plass. Regissør Tornatore viser at han også mestrer denne sjangeren. I hvert fall et godt stykke på vei.

Gammeldags

Spenningsoppbyggingen er bra. Men to timer er lenge. Den siste halvtimen, når trådene samles og motiver avsløres, blir litt skuffende. Musikken spiller en viktig rolle, og Tornatore bruker den på svært tradisjonelt, ja, nesten gammeldags vis. Den er signert veteranen Ennio Morricone, og understreker praktisk talt hver eneste lille vridning i historien. Publikum skal aldri være i tvil om hvilken stemning som nå formidles. «Mickeymousing» var den litt nedlatende betegnelsen på denne typen musikk. Morricone har hentet inspirasjon fra Bernard Herrmann, som hadde mye av æren for at Alfred Hitchcocks filmer fungerer så bra. Men musikk av denne typen innebærer også en risiko: Den forsterker og tydeliggjør. Både styrker – og svakheter – kommer klarere fram. Det blir ekstra synlig mot slutten, når spenningen avtar og blir erstattet av mye drama, for ikke å si melodrama.

Men innvendinger til tross, «Det ukjente» er en velspilt og velregissert film som langt på vei holder høyt nivå. Og musikken er flott.