Mystisk og melodisk

Stemningsfulle sanger, på et Sibelius-program der dirigenten bare delvis traff komponisten hjemme.

De fant sammen til slutt, dirigent Osmo Vänskä og orkestret, på Oslo-Filharmoniens konsert torsdag, der Sibelius og atter Sibelius sto på programmet. Da, i komponistens «Fire legender, op. 22» etter pause, låt det til gjengjeld slik dette orkesteret kan låte når den romantiske musikken synger sin svanesang: intenst, fargemettet og med et sug i klangen som bar oss gjennom Sibelius' musikalske drømmer om Kalevalas mytiske verden.

Alt stemte, i gjenskapingen av den trolske atmosfæren i Sibelius' tilsynelatende enkle, melodiske verden.

Trått

Etter hvert går det tråere og tråere i Sibelius' tonespråk, inntil det hele nærmest stopper opp, på 1920-tallet. Og det var her Oslo-Filharmonien begynte torsdagens og fredagens abonnementskonserter, med Sibelius' siste orkesterverk, det ensatsige «Tapiola».

Noen ser på dette verket som et høydepunkt i Sibelius' stadige bending og bøying av et begrenset musikalsk materiale. For meg låter det som om alt det storslått utadvendte hos den tidlige Sibelius krøker seg i hverandre, til en floke der til slutt ingen bevegelse er mulig lenger, og all energi ebber ut.

Da hjalp det i hvert fall ikke at Vänskä hele tida valgte tempi som understreket mangelen på driv, og konsekvent realiserte dem ørlite bakpå, slik at musikken nesten ikke kom av flekken.

Varm og smidig

Men mellom disse to orkesterverkene fikk vi finske Monica Groop i et lite håndplukk av Sibelius' fineste sanger, som Runebergs «Flickan kom ifrån sin älsklings möte», Frödings «Säv, säv, susa», og noen flere. Hun har en varm og smidig mezzo, som treffer stemningen i sangene perfekt, og en nesten intuitiv føling for tekstens nyanser. Men også her manglet framdriften, fordi Vänskä ikke helt traff, eller ikke var lydhør nok for forskjellen mellom å fordype et musikalsk poeng, og å hindre det i å utfolde seg.

Det forhindret ikke Groop å komme gjennom med hva hun - eller Sibelius - hadde på hjertet, i en uttrykksverden som hele tida rimer på smerte, uten å bli banal et eneste lite øyeblikk.