- Myte at menn ikke leser

INDERØY (Dagbladet): - Det er en myte at mannfolk ikke leser. Problemet er at det skrives få bøker for karer. Det er også mangel på gode bøker for ungdom, mener forfatteren Willy Ustad. Selv skriver han mer enn et halvt dusin bøker i år - det er lesestoff for kvinner og menn, unge og eldre - og flere bøker er underveis.

Langt inne i de trønderske skogene, ved enden av en smal grusvei, holder Willy Ustad (52) til. Naboen driver jorda på det nedlagte småbruket. På loftet driver Ustad den rene papirfabrikken, ved hjelp av en Adler elektrisk skrivemaskin. Her arbeides det til tider døgnet rundt, for Ustad har mye han skal ha skrevet og sagt.

Årets produksjon ser slik ut: Romanen «Et liv i dødens tid» (utgis på Cappelen i oktober), en fortsettelse av ungdomsromanen «Vokterne» (utgis neste år) og fem _ eller er det seks? _ bind av serien «Fire søsken».

Dessuten jobber Ustad med utkast til to-tre andre bøker. Han er også i gang med et langsiktig prosjekt: En bok om rettssaken mot den såkalte Sex-sekten från Dalarne _ en sak som vakte stor oppsikt i Sverige for ti år siden.

Statistikk

Ustad er en ivrig leser av science fiction & fantasy, er opptatt av overnaturlige fenomener, er en flittig bidragsyter til den norske utgaven av Playboy, og han er ikke ukjent med blad og magasiner av den typen som før ble solgt under disken.

Helsa skranter litt, sier den tidligere offiseren og industriarbeideren som har vært forfatter på heltid i ti år. Han tenner en rullings, og fyrer løs, på mannfolkas vegne:

- Det er en myte at mannfolk ikke leser. Jeg har tre tommer statistikk oppe på loftet, for her har jeg gjort hjemmeleksa mi. Spørreundersøkelser er dessuten farlige, vi vet ikke om folk snakker sant. Utlånsstatistikkene på bibliotekene viser et overskudd av kvinner _ men det kan jo være så enkelt at gubben er på jobb. Ellers er det ikke så rart om mannfolk har begynt å falle fra. De begynte å falle fra da det ikke ble skrevet noe for dem. Jeg tror karer har en stor sperre mot å lese bøker av kvinnelige forfattere. Samtidig som jeg tror at mange kvinner ikke vil lese bøker skrevet av menn. Da Kjell Halbing sluttet med Morgan Kane var det ingen som fulgte opp. Da kom Margit Sandemo, og Margit ble kjempestor, og hennes publikum var kvinner. Jeg tror pocketseriene er en viktig del av rekrutteringsgrunnlaget til den lesermassen som seinere skal lese alt mulig.

Problematikk

- Hva er galt med ungdomsbøkene?

- Det ble for mye sosial problematikk og for lite handling. Den tradisjonelle gutteboka er slike som Biggles og Hardy-guttene. De opererer stort sett i et sosialt vakuum, og de har relativt vage personbeskriveler av hovedpersonene, fordi det øker mulighetene for identifikasjon hos leseren. Så fikk du den moderne bølgen; 70-tallslitteraturen forplanta seg inn i barne- og ungdomslitteraturen og _ brutalt sagt _ så kunne du ikke åpne en ungdomsbok uten å finne en skilsmisse, en misforstått pakistaner og en klump med hasj. Dette slo ikke særlig godt an hos ungdommen. Det slo an hos alle venninnene mine og hos bibliotekarene, men det fungerte ikke særlig for gutta. Jeg har prøvd å bringe den gamle gutteboka tilbake, og da skreller jeg unna det aller meste. Jeg gir heller en del sosiale antydninger _ en sosial skisse, men ikke noe mer. Det tror jeg er et fornuftig konsept; drep meg, herre, men ikkje med graut.

- Mener du at forfattere skal være tilbakeholdne med å ta opp sosiale spørsmål?

- Nei, det mener jeg ikke _ det har jeg jo gjort til overmål i serien «Fire søsken». Men gutteboka er ikke det stedet. Den skal være spenning og underholdning. Det er ikke galt å gi folk dette, for et sted skal folk begynne å lese. Det er det de begynner med, spesielt guttene. Gir vi dem ikke det, mister vi dem som lesere. Den litteraturen som mange ikke setter særlig pris på, er kanskje den mest verdifulle. Den skaffer lesere, den er rekrutteringsgrunnlaget.

I kiosken

- Men for å nå ungdommen må du inn i kioskene?

- Jeg kunne gjerne tenkt meg en pocketserie for gutter, for karer. Men det er et ganske farlig satsingsområde. Mannfolk leser, de leser for eksempel flyplassromaner, mye av det er oversatt fra utenlandsk, slike bøker som er rammet av den amerikanske elefantsjuka, der det blir så digert og verdensomspennende at det ikke er noen vei ut, utenom å skyte alt som rører på seg _ og brenne resten!

- Spent på mottakelsen av «Et liv i dødens tid»?

- Ja, fordi den er svært ulik det jeg tidligere har gjort, det er en blanding av sosialrealisme, i svartedauens tid, og fantasy, for jeg bruker huldrefolket som en minoritet i middelaldersamfunnet. Det er også historien om en minoritets framvekst i det vakumet som oppstår etter svartedauen. På mange måter handler også historien om vår egen tid. De som skulle styre landet, er mest opptatt av å slåss seg imellom, snike til seg fordeler, verge sin egen økonomi, sin egen velstand og posisjon.