Myte-knekkerne

To biografier som forsøker å finne noe nytt om Beatles. Det er ikke lett.

BOK: Vanligvis deler man The Beatles og medlemmenes liv inn i følgende perioder: en relativ problemfri oppvekst i Liverpool, en periode som læregutter i Tysklands, beathysteriet, Sgt. Pepper/psychedelia, de tre siste LP-ene, og solokarrierene. De siste er droppet i disse to nye, omfattende biografiene om gruppa, ellers er begge bøkene omfattende hva de andre periodene angår.Tony Bramwell arbeidet for The Beatles gjennom hele deres karriere og opplevde hele Beatles-fenomenet på godt og vondt. Fra den gang populariteten begynte å bre seg, og medlemmene sjøl ikke helt trodde hva de opplevde -   til tida etter at John Lennon lot Yoko Ono brøt bandets egne uskrevne lov om at ingen utenforstående skulle være til stede når The Beatles skapte musikk. Det fikk til dels skjebnesvangre følger.

Myter

Det har alltid eksistert myter om fenomener som The Beatles. For eksempel den som forteller at «alle» syntes at «Penny Lane»/«Strawberry Fields forever»-singelen var fantastisk da den kom. Sorry; ikke undertegnede, og jeg var ikke alene om å mene at plata var en suppete nedtur etter den håndfaste og gitarbefengte «Paperback writer». De to nye låtene hadde lav gitarfaktor, masse ekle trompeter, og gitarfrelst ungdom verden over vendte seg vekk i avsky. de vendte seg heller til John Mayall og Jimi Hendrix. I dag fungerer nok låtene annerledes, men «Sgt. Pepper»-albumet er lite annet enn seig muzak i slapp stereo. EMI burde få gitt ut igjen mono-utgaven snarest. Den holder. En annen myte er at det forekom nærmest et Svolder-slag mellom Beatles- og Stones-fans. Bare tull, sjøl om nok diskusjonens bølger kunne gå høyt.

Manageren

Manageren Brian Epstein får hederlig omtale, men det er litt sårt å lese hvordan The Beatles glapp millioner av dollar på grunn av hans naívitet. Epstein var homse, men det er artig å lese at han hadde de suksessfulle artister som Alma Cogan og Marianne Faithfull i sikte som potensielle hustruer, for å få ført slekta videre. Verre er det med den japanske kunstneren Yoko Ono, hun får så øra flagrer. Yoko Ono var ikke spesielt godt ansett i den vestlige verden på 60-tallet, og her blir hun sablet ned. Ikke bare blir fru Ono beskyldt for å være ei innpåsliten og maktsjuk lita dame, men hun blir også påstått å være autoritær, grisk, og til tider farlig. I ettertid regnes hun som en av dem som gjorde sitt til at The Beatles ble oppløst, kanskje til og med den som gjorde mest. Boka til Bramwell inneholder også norgesreferanser. Ikke bare bodde Bramwell sammen med vår egen Julie Ege i flere år, men han forklarer også hvorfor Liverpools arbeiderklasse går under navnet «Scousers». Dette skyldes rett og slett den norske matretten lapskaus, som kom til Liverpool med norske sjøfolk. De hadde med en ny form for «stew» som het lapskaus, som besto av oppkutta grønnsaker blanda med enten kjøtt- eller fiskestykker, og kokt. Første delen av navnet på retten forsvant, men den siste ble igjen. Tony Bramwell er også intervjuet flere steder i boka til Bob Spitz. Men mens Bramwells bok er sett fra ståstedet til en rimelig objektiv fan, er boka til Spitz en biografi i tradisjonell forstand. Den er veldig intens, og tar tid å komme gjennom.

Forskjellen Både Bramwell og Spitz har det til felles at de åpner bøkene med en omtale av en konsert som fant sted den 27. desember 1960, altså for 45 år siden i morgen. Den huskes spesielt fordi bandet den gang hadde Chas Newby som bassist, fordi deres vanlige bassist Stuart Sutcliffe befant seg i Tyskland. Allerede her kommer forskjellen på disse to bøkene til syne. Spitz er veldig biografisk, han skildrer mye ned så til minste detalj, mens Bramwell går litt lettere til verks. Ganske snart dukker det opp en konkret forskjell, Bramwell kaller skiffle-gruppa til John Lennon for The Quarrymen, mens Spitz bruker navnet The Quarry Men. Alt i alt er «The Beatles» utrolig detaljrik. Mer enn åttehundre sider, fra grundige skildringer av Liverpool under krigen, til artige små kommentarer som at John Lennon likte å spille Monopol. Men Spitz er tydeligvis blitt godvenner med Paul McCartney, det er ikke måte på hvor mye han hjalp Lennon med enkelte låter. Men man kan liksom ikke helt stole på McCartney lenger etter at han droppet «Strawberry Fields forever» til fordel for «Yesterday» på samlingen «1», fra 2000. Det er ikke heller ikke måte på hvor dårlig det tidligere medlemmet Pete Best var på trommer, man skulle ikke tro det er samme trommeslager som man hører på de tidlige Tyskland-innspillingene fra 1961.Spitz omtaler mer av Beatles-musikken enn Bramwell. Problemet er at han er inkonsekvent, og neppe noen rocker. En låt som «Yellow submarine» får flere avsnitt, mens «Day tripper», som sannsynligvis alle som har eid en elgitar her i verden har forsøkt å trøkke ut riffet på, blir ikke nevnt i registeret engang. Syntheziser?

Yoko Ono får sitt her også, skjønt ikke så direkte som i Bramwells bok. Muligens skyldes dette at Bramwell tilhørte gjengen rundt The Beatles, det gjorde ikke Spitz. Når det gjelder business-mannen Allan Klein, så går konklusjonene hos begge ut på det samme; Klein var et råttent egg, som dro millioner ut av pengebingen til John, Paul, Ringo og George og bidro til gruppas oppløsning. Boka til Spitz inneholder også et par feil. For eksempel var ikke The Beatles det første bandet i verden som brukte synthesizer på plate, vanligvis blir det amerikanske bandet The Monkees kreditert for det. Dessuten kommer det noen underlige meldinger i ny og ne, som at Michael X, en av Lennons marijuhana-leverandører, seinere blir hengt for å ha vært medskyldig i mord. Hvor? Når? Og hva heter han egentlig? Siden England kuttet ut dødsstraffen tidlig på 60-tallet, så blir saken noe absurd.

Lite nytt

Boka til Spitz inneholder for øvrig godt over hundre sider bare med kildereferanser, i tillegg til et omfattende diskografi og register. Begge bøkene er illustrert med bilder i svart-hvitt, hvorav svært få har vært på trykk før.Sjøl om bøkene er artige å lese, inneholder ingen av dem noe særlig nytt. Det spørs vel om den hele og fulle sannhet om dette bandet noensinne vil bli å finne på trykk. Og er det ønskelig? Det hadde vært for kjipt å oppdage at The Beatles var fire unge, musikalske menn som ganske enkelt var på rett sted til rett tid med rett greie! Og ikke noe særlig mer.