STEMMER IKKE: — Vi finner ikke tegn til at denne migrasjonen er organisert av bakmenn, eller at bakmenn tar deler av inntekten fra tigging, skriver forskningssjefen og to forskere fra Fafo. Foto: Henning Lillegård
STEMMER IKKE: — Vi finner ikke tegn til at denne migrasjonen er organisert av bakmenn, eller at bakmenn tar deler av inntekten fra tigging, skriver forskningssjefen og to forskere fra Fafo. Foto: Henning Lillegård Vis mer

Mytebryting om tilreisende fattige fra Romania

Som forskere er det ikke vår oppgave å foreslå hvordan Norge skal forholde seg til tilstrømmingen av fattige EU-borgere. Vi kan imidlertid dokumentere at mange av de påstandene som jevnlig fremmes i den politiske debatten i liten grad stemmer med virkeligheten.

Meninger

Den frie flyten av mennesker i Europa gjør at kontinentets fattigdom med ett har kommet ansikt til ansikt med overfloden i Skandinavias handlegater. Tilreisende fattige som tigger, panter flasker og leter etter mat i søppelkassene er et nokså nytt fenomen, og det har økt betydelig i omfang etter Romanias innlemmelse i EU. Deres tilstedeværelse har utløst sympati og givervilje, men også betydelig motstand og irritasjon. Kunnskapen om disse migrantene har så langt vært begrenset, men meningene har likevel vært mange og sterke. Blant de irriterte fremmes en rekke påstander om hvordan situasjonen egentlig er: det hevdes at de tilreisende ikke er så fattige som de gir seg ut for, at tiggingen er organisert av kyniske bakmenn som stikker av med gevinsten, at tiggerne er late og ikke vil jobbe, og ikke minst at et forbud mot tigging vil bidra til å få bukt med dette. Men stemmer egentlig noe av dette?

I dag lanserer Fafo en ny rapport, finansiert av det Danske Rockwool fondet, om tilreisende fattige fra Romania som bor på gater og parker i de skandinaviske hovedstedene. Funnene bryter med flere av mytene om denne gruppa. Ved hjelp av surveymetoder spesielt utviklet for å studere denne typen populasjoner, har vi gjennomført omfattende intervjuer med 1269 tilreisende fattige fra Romania, fordelt på Oslo, Stockholm og København, i tillegg til kvalitative intervjuer i Skandinavia og i landsbyene de kommer fra i Romania. Kvaliteten på data er testet på ulike vis, og de holder høy kvalitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi finner ikke tegn til at denne migrasjonen er organisert av bakmenn, eller at bakmenn tar deler av inntekten fra tigging. Dette er i all hovedsak svært fattige mennesker som har reist til Norge i en minibuss, og de har lånt penger til reisen. Det er ikke sjelden at tiggerne opplever at tilfeldige forbipasserende sparker til eller stjeler pengene de har i tiggerkoppen. Derfor kommer det jevnlig familiemedlemmer innom og henter pengene, men det er på ingen måte vanlig at disse pengene går til utenforstående bakmenn. Mange reiser i tette familiegrupper, der patriarkalske maktstrukturer og familievold kan skape en egen sårbarhet. Men disse familiegruppene virker også ofte som beskyttelse mot utnytting fra eksterne aktører.

Pressen har flere ganger slått opp at de tilreisende tiggerne ikke egentlig er fattige, og at pengene går til «tiggerpalasser» i Romania. Basert på kvalitative feltarbeid i Romania og surveyen vår i Skandinavia kan vi avvise dette. Det finnes palassliknende hus i Romania hvor noen Rom bor, men vi har ikke funnet noen indikasjoner på at slike palasser er finansiert av tigging i Skandinavia. De fattige tilreisende som bor på gata eller i skogen rundt Oslo kommer fra forhold i Romania som er milevis unna denne beskrivelsen. En av tre bor i hus uten innlagt vann. Kun to av ti har en eller annen form for oppvarming i husene. I gjennomsnitt bor det tre personer per rom. Inntektene deres fra tigging i Oslo er beskjedne - typisk drar de inn et sted mellom 50 og 250 kroner om dagen. Likevel klarer de fleste, særlig av dem som har vært her en stund, å spare opp penger til å sende hjem rundt 600 kroner hver 14 dag. Pengene brukes i hovedsak til daglige nødvendigheter for familiene hjemme: mat og klær, helsetjenester og skoleutgifter, samt utbedring av hus.

I Norge har diskusjonen om de tilreisende fattige i stor grad handlet om Rom, men fire av ti av dem som bor på gata eller i biler i Oslo er rumenere uten Rom-bakgrunn. Den økonomiske situasjonen i Romania er svært vanskelig, også for ikke-Rom. Migrantene kommer i hovedsak fra grupper og lokalsamfunn som har opplevd økende grad av sosial marginalisering og fattigdom i hjemlandet. Under Ceausescu regimet var det vanlig at i hvert fall mennene i Rom familier var i ordinært arbeid, men det er svært få av de tilreisende Rom i Skandinavia som har hatt ordinært arbeid etter 1989. Andre inntektskilder, som tradisjonelle håndverkstjenester og sesongmigrasjon til Sør-Europa, har gradvis forsvunnet. Et flertall av både Rom og ikke-Rom sier at de helst ville hatt arbeid i Skandinavia, og at de opplever det som ydmykende å måtte tigge. Mange er rett og slett mislykkede arbeidsmigranter.

Langt fra alle de tilreisende fattige som kommer til Skandinavia har tigging som inntektskilde. Men dette er en av kildene som gir høyest inntekt, også i Danmark, som har forbudt tigging. For selv om tiggerne er mindre synlige i gatebildet i København, er det fremdeles en betydelig gruppe av de tilreisende fattige fra Romania som har dette som hovedinntektskilde, også der. Tiggeforbudet og generelt hardere politimetoder har ikke stoppet tilstrømmingen. Men det har mest sannsynlig påvirket seleksjonen av hvem som kommer og valg av inntektskilder. Våre undersøkelser tyder på at det er mer og tyngre kriminalitet blant de tilreisende i København enn i Oslo og Stockholm.

Som forskere er det ikke vår oppgave å foreslå hvordan Norge skal forholde seg til tilstrømmingen av fattige EU-borgere. Vi kan imidlertid dokumentere at mange av de påstandene som jevnlig fremmes i den politiske debatten i liten grad stemmer med virkeligheten. Entydige historier om skurker og ofre kan kanskje gjøre ubehaget mange opplever i møtet med denne nye migrasjonen mindre Motforestillingene mot å skulle sende politiet etter bestemødre som forsøker å forsørge sine barnebarn, blir åpenbart mindre dersom vi overbeviser oss selv om at hun ikke er fattig, at det hun gjør er skalkeskjul for kriminalitet eller at hun gjennom tiggingen blir offer for kyniske bakmenn. Men de tilreisende tiggerne, og deres barn og barnebarn er fattige, og pengene de får fra tigging kommer godt med. Dette er problemer av et omfang som den norske velferdsstaten ikke kan forventes å løse på egen hånd. Men kunnskap om den faktiske situasjonen er antakelig likevel et bedre utgangspunkt for en konstruktiv debatt.