Mytebygging i Ekebergparken

Gavens ambivalens trer tydelig fram i Ringnes sin skulpturpark, som nå har åpnet for publikum. En antikvert ideologi følger med på lasset.

FEMININ URMOR: Auguste Rodins Eva (1881) er skulpturparkens feminine urmor, og representerer fortiden. Foto: Ekebergparken / Ivar Kvaal
FEMININ URMOR: Auguste Rodins Eva (1881) er skulpturparkens feminine urmor, og representerer fortiden. Foto: Ekebergparken / Ivar KvaalVis mer

(Dagbladet): Å kalle Ekebergparken for en trojansk hest, er ikke nødvendigvis en overdrivelse. Under dekke av gavens prakt og giverens sjenerøsitet, ble trojanerne bondefanget. At gaven innebærer en forventning om takknemlighet, slik at åpen kritikk og friksjon dempes, er en velkjent sak.

Debatten rundt Christian Ringnes' skulpturpark synes nå å ha stilnet av, til tross for forhandlingen med demokratiske prinsipper. Folk bukker og neier, behagelig overrasket over resultatet. Svette joggere på området omfavner sin velgjører.

Samtidig kan man gjenta spørsmålet om hva denne kunsten i skogen skal signalisere. Sammenlagt er det heldigvis mer enn vrælene fra den mye omtalte performancen til Marina Abramovic i august, som med sin ulykksalige kobling til Munchs Skrik truet med å kryste ut siste rest av intensitet fra det en gang så banebrytende maleriet.   

Ekebergparken har blitt et slags opplevelsessenter med natur, utsikt og kunst. Vi finner et knippe tunge navn fra samtidskunsten. Det opprinnelige konseptet om å hylle kvinnen som "den vakreste gjenstanden vi har" ble underveis endret til å handle om "det feminine", hva nå det er for noe. Også dette konseptet fremstår som meget utvannet, dysset ned av en kunstfaglig komité som har rodd i land en mer standardisert ansamling kunst.

Samtidig skinner det aparte utgangspunket gjennom. En diger asiatisk kvinne av Sean Henry, Walking Woman (2010) synes å ville legitimere den handlekraftige og sterke moderne kvinnen. Den kvinnen Ringnes ved flere anledninger så forblommet legger ut om, med sin ynde, sin livgivende natur og mystikk, dyrkes som kunsthistorisk etterlevning.

I Ekebergparken står hun som et objekt klar for å betraktes og nytes, særlig i kvinneakter av Maillol, Rodin og Renoir. Richard Hudsons Marilynfigur blir helt bestemt av dette rammeverket, og de oppsvulmede metallformene kropper seg.  

Både James Turrell og Dan Graham tilhører "the usual suspects" når det gjelder å befeste en korrekt smak og penger ikke er et problem. De brer seg utover hele verden, og har her laget stedsspesifikke arbeider. Turrells Skyspace — The Color Beneath er spektakulær i sin innramming av himmelen og sine oppløste lyslandskaper. Grahams elegante glasspaviljong Ekeberg Pavillion leker med betrakterens persepsjon av trestammene utenfor.

Her er det feminine langt unna som kategori. Louise Bourgeois? The Couple (2003), svever høyt oppe blant trekronene og er tiltrekkende ved sin fjernhet, blant tettheten av skulpturer. Blanke overflater går igjen blant mange verk — man kan speile seg i kunsten. Denne speilingen forteller oss mye om både kunst, økonomi og ønsket om et ettermæle, mekanismer som kastes tilbake på oss som tar imot gaven.