Idrett:

Myteknusing om ungdomsidrett

Det er ingen ulykke om en 15-åring slutter med idrett fordi hun eller han finner andre aktiviteter eller former for fysisk aktivitet mer givende.

Ung: John Arne Riise (i midten) slo tidlig gjennom som superstjerne i fotballen. Foto; Per Løchen / SCANPIX
Ung: John Arne Riise (i midten) slo tidlig gjennom som superstjerne i fotballen. Foto; Per Løchen / SCANPIXVis mer
Meninger

Øyvind Marsteins kritikk av norsk barne- og ungdomsidrett peker på en lang rekke utfordringer for idrettsbevegelsen.

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Av og til er det imidlertid litt uklart hvem adressaten for Marsteins kritikk er; om det er idrettsforbundet sentralt, forbund, klubber, trenere eller foreldre.

Kanskje er det mest trenere, foreldre og svake styrer, men han skriver også at «arbeidskravene i toppidretten tres nedover hodet på barneidretten», som tilsier at en uheldig kultur er legitimert på sentralt hold.

Ulike aktører i idretten kan ha ulike interesser. Lokale praksiser er ikke nødvendigvis i samsvar med sentrale mål og retningslinjer. Trenerne kan ha andre ambisjoner og ignorere retningslinjene, eller retningslinjene kan uttrykke altfor generelle idealer som er vanskelige å legge til grunn for konkret lokalt arbeid.

Mest treffsikker er Marstein når det gjelder trenerutdanningen. Det er opplagt at denne – trolig i større grad enn tilfellet er i dag – må forberede trenerne på å arbeide med hele mennesker, det vil si med barn og ungdoms høyst varierende drømmer og utfordringer. I tillegg må en trener forstå og håndtere de komplekse sosiale dynamikkene som skapes i trenings- og jevnaldergrupper.

Unge idrettsutøvere kan derfor ikke betraktes – ikke en gang i hovedsak – som genetisk materiale som skal foredles av en trener hvis viktigste kompetanse er innlæring og utvikling av spesifikke fysiske, tekniske og taktiske ferdigheter.

Det er imidlertid fristende å anta at mange trenere først og fremst er motivert nettopp av interessen for slik ferdighetsutvikling, og at både interessen for og kunnskapen om psykologiske og sosiale prosesser hos mange er svakere.

Mer usikker er jeg på hvor godt Marstein treffer når han hevder at barne- og ungdomsidretten er organisert slik at den utsetter «alle barn og unge for et treningsregime som på sikt kan skape verdensmestere», og at den vil «skape heltidsutøvere i så ung alder som mulig».

Det første er i en viss forstand riktig, i og med at idretten fra 13-årsalderen arbeider ut fra en tanke om å la utviklingen i treningsarbeidet følge den kroppslige og mentale utviklingen, og hvor treningsmengden gradvis økes for å skape prestasjonsforbedring og å la utøverne få sjansen til på lang sikt å ta ut mest mulig av sitt iboende potensial.

Planen for unge idrettsutøveres utvikling kalles av Olympiatoppen gjerne for utviklingstrapper. Ambisjonen er ganske riktig å gi unge utøvere «utfordringer og kunnskap som fører til utvikling mot toppidrettslig prestasjonsnivå». Men dette betyr selvsagt ikke at man skaper heltidsutøvere i ung alder, eller at det kreves at alle har ambisjoner om å delta i VM og OL. Ambisjoner ligger ikke der fiks ferdige, de styrkes eller svekkes måned for måned, år for år.

Litt tilfeldig gikk jeg inn og kikket på utviklingstrappen i roing. Den er ganske detaljert og anbefaler at ungdommer mot slutten av ungdomsskolen bør trene 400 timer i året, hvorav omtrent halvparten bør være spesifikk rotrening. Kanskje synes noen dette er mye, men det er egentlig nokså moderat sett i forhold til hvor motiverte mange er i den alderen.

Det er ikke uvanlig at ungdom må bremses i sin treningsiver. Heltidsutøvere er det uansett ikke snakk om. Å skrive som Marstein at systematisk trening for ungdom «innebærer en så radikal innsnevring for barns livsmuligheter at det minner om mishandling» er drøyt, sett i forhold til alt det liv og den lyst motivert ungdom utviser i trening og konkurranse.

Blant 13-14-åringer er det mange som drømmer om å bli gode. Etter hvert som de blir eldre, erstattes eller suppleres for de flestes del de idrettslige ambisjonene av andre prosjekter. Det er en utbredt oppfatning at frafall skyldes at idretten blir for seriøs og stiller for store krav etter hvert som utviklingstrappen tilsier mer trening.

Men undersøkelser tyder på at dette gjelder en nokså liten andel. Viktigere er det at ungdom når de blir eldre får andre interesser, at idrett dermed blir mindre gøy, og ikke minst at mange prioriterer annerledes i lys av at skolen stiller større krav.

At utviklingstrappens funksjon er å legge til rette for muligheten til å prøve å nå toppidrettsnivå på lang sikt, betyr altså ikke at de trener som toppidrettsutøvere i 12- eller 15-årsalderen, langt derifra.

Derimot kan nok en del lag og trenere fristes til å ta ut for mye av potensialet i ung alder for å lykkes på kort sikt, noe som ofte medfører stagnasjon før kroppen er ferdig utviklet. Men det er i så fall et brudd med utviklingstrappen. Marstein kan altså ha delvis rett, men det skyldes ikke nødvendigvis at det er idrettens retningslinjer det er noe galt med.

Marstein hevder også at kostnadene i barneidretten er blitt så høye fordi den skal finansiere toppidrettssatsingen. Det er viktig å undersøke slike pengestrømmer både på forbunds- og klubbnivå. Men hva menes med «toppidrettssatsing» i denne sammenhengen? Det er stor forskjell på dem som allerede er toppidrettsutøvere, og alle de tusenvis av ungdommer som trener systematisk og målrettet fordi de har en drøm om en dag å nå dette nivået.

Det er ofte for den sistnevnte kategorien at kostnadene for familiene er høyest, og de er mye høyere enn i barneidretten. Det er imidlertid ikke «toppidrettssatsing», det er trening med sikte på å skape balansert progresjon og utvikling. At bare noen ytterst få viser seg å nå toppen, betyr selvsagt ikke at aktiviteten er bortkastet for alle de andre. Den gir mestringsopplevelser for et oppsiktsvekkende høyt antall ungdommer, også for dem som gradvis nedjusterer ambisjonsnivået eller finner mer glede i andre fritidsaktiviteter.

Om foreldrene til disse håpefulle utøverne skulle betale en større del av kaka, vil den sosiale ulikheten i idretten utvilsomt øke, ikke avta. Dersom det er denne formen for «toppidrettssatsing» Marstein mener bør forkastes, innebærer det kort sagt at norsk idrett må gi fra seg ungdomsidretten, slik den tradisjonelt er forstått, til andre aktører. Jeg tviler på at det er ønskelig.

Det er nemlig ikke slik at systematisk trening, i gradvis økende mengder fra rundt ungdomsskolealder, kommer i veien for de andre verdiene idretten også skal realisere, slik som vennskap og sosial læring. For svært mange utøvere er trening som er innrettet mot framgang og prestasjonsutvikling tvert imot en forutsetning for å realisere alle de andre positive konsekvensene idretten også har. Det er ingen motsetning mellom å trene målrettet og å ha det gøy. Fenges man av idrettens logikk, er det gøy fordi man trener målrettet.

Og om en 15-åring slutter fordi hun eller han finner andre aktiviteter eller former for fysisk aktivitet mer givende, trenger ikke det være noen ulykke. Hverken for 15-åringen eller for idretten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.