Mytemakeri

«My Week with Marilyn» stikker ikke akkurat hull på myten. Det trenger den heller ikke gjøre.

FILM: Mon tro hvor mange ganger årlig filmregissør Colin Clark kløp seg i armen etter den uken i 1957, da han som ung og oppløpen regiassistent fikk ansvaret for å gjete den uforutsigbare Marilyn Monroe på settet av «The Prince and the Showgirl» og ble gjenstand for hennes flørtende fortrolighet?

«My Week with Marilyn» er basert på Clarks memoarer, utgitt i 1995. Som publikum aner vi rosenduften av en rødmende guttefantasi, et magisk minne som er blitt kjærtegnet i tankene gjennom årtiene til det er blitt et mykt og mytisk nøste av en fortelling. For «My Week with Marilyn» føles aldri særlig virkelig til tross for at den er basert på virkelige hendelser. Det betyr ikke at den er dårlig.

Kunstferdig kledd
«My Week with Marilyn» er bløtt belyst og kunstferdig kledd opp. Den foregår på den pappaktig pittoreske britiske landsbygda, der Monroe (Michelle Williams) er for å spille inn «The Prince and the Showgirl» sammen med sir Laurence Olivier (Kenneth Branagh), som hun med sine forsinkelser og sin forkjærlighet for den nymotens «metoden» driver sakte ut av sitt gode skinn. Colin (Eddie Redmayne) kommer over henne med øynene fulle av perletårer og er fortapt.

Utsnittsfilm
Verken Clark eller regissør Simon Curtis er ute etter å stikke hull på myter eller rive masker vekk. I tilfellet Marilyn er det da også andre som har tatt på seg den jobben. Bittersøte «My Week with Marilyn» skiller seg fra de tradisjonelle biografifilmene ved ikke å følge hovedpersonens blikk eller gå inn i hans eller hennes opplevelser av suksess og katastrofe. Dette er Marilyn sett utenfra, ekstatisk innåndet i et fort forbifarende blaff. At filmen presenterer et lite utsnitt snarere enn en livshistorie gir den letthet og en antydende ynde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gråtende forteller filmstjernen Colin at hun alltid blir forlatt, fordi de som forelsker seg i henne, forelsker seg i Marilyn - og når virkeligheten ikke lever opp til visjonen, melder de seg ut. «Skal jeg være henne»?, hvisker Monroe når de overstrømmes av fans. Michelle Williams, som trengte en slik utadvendt rolle etter mange tunge tak på lerretet de siste årene, mikser munterhet og melankoli fint i hovedrollen. Hun er impulsiv og enigmatisk. Og hun har, muligens hjulpet av kostymeavdelingen, det rette, avrundede timeglasset som gjør henne til en troverdig femtitallsfantasme.

Snubler
Troverdig er ikke ordet som først rinner en i hu i møte med filmfolkene som omgir henne. Redmayne er et fint, oppriktig nærvær, men hans Colin beveger og utvikler seg for lite. Min sympati for de likefremme britiske skuespillerne i birollene, deriblant Philip «Inspektør Japp» Jackson og Michael «Inspektør Foyle» Kitchen, er ikke nok til å se bort fra at det er lettvint typetegning de blir bedt om å gjøre.

Skylden har nok manusforfatter Adrian Hodges, som, med unntak av tittelrollen, ikke klarer å lage karakteristiske replikker som røper personlighet. «My Week with Marilyn» snubler litt i sine egne stiletter og faller mellom sjangerstolene drama og komedie. Men den faller med en viss eleganse.