«20.000 Days on Earth» er en sjeldent stilsikker dokumentarfilm. Her er hovedpersonen Nick Cave sammen med Kylie Minogue.
«20.000 Days on Earth» er en sjeldent stilsikker dokumentarfilm. Her er hovedpersonen Nick Cave sammen med Kylie Minogue.Vis mer

Myten bak masken

«20.000 Days on Earth» kommer heldigvis aldri under huden på Nick Cave.

FILM: Allerede et par minutter uti «20.000 Days on Earth» blir det klart at regissørene Ian Forsyth og Jane Pollard ikke har til hensikt å forsøke å komme under huden på sitt subjekt Nick Cave. Cave har selv fortellerstemmen i filmen, og hvert bilde er et nennsomt komponert tablå som understøtter estetikken i universet han har bygget opp gjennom sine drøye 40 år som forfatter og artist.

Poet og posør John Updike beskrev berømmelse som en maske som spiser seg inn i ansiktet, og Nick Cave har posert så lenge at hans utstuderte image nå omgir ham som et ekstra lag av hud — eller i alle fall en skreddersydd dress. Spørsmålet «20.000 Days on Earth» stiller er da også hvorvidt det egentlig finnes noen «mann bak masken». I følge Cave selv har han som kunstner og kjendis tvunget sin indre verden på den ytre, og dermed formet seg selv i sitt eget bilde.

Forsyth og Pollard har akseptert dette premisset, og gjennom filmen blir man vitne til hvordan Cave redigerer og vedlikeholder sitt image i forestilt blottstillende situasjoner som samtaler med psykologen og gamle bandkamerater. Cave er den eneste som får henvende seg direkte til publikum; alle andre er henvist til å spille sine roller som var de skuespillere i en spillefilm.

Ekstatisk sannhet I sine monologer bekjenner Cave seg til en filosofi som minner om Werner Herzogs «ekstatiske sannhet» — nemlig at fakta og trivielle detaljer er betydningsløse i den store sammenhengen. Det som betyr noe er å bruke kunsten til å mane fram en skygge av de grunnleggende sannhetene som definerer et menneskeliv.

Det er ingen tvil om at «20.000 Days on Earth» er en film som stryker sitt subjekt med hårene, men det er helder ingen ukritisk fanfilm. Faktisk er årsaken til at den er såpass vellykket at den vender blikket mot den journalistiske impuls, og spør hvorfor det skulle være mer å hente i å rive ned Caves image enn i å utforske den kraft som ligger i hans musikk, poesi og uforbeholdne omfavnelse av rockeklisjeer.