Myten Jens P.

Utbyttet pr. Orkla-aksje har steget fra 20 øre i 1982 til åtte kroner i dag, samtidig som aksjekursen har steget fra 20 kroner i 1992 til 180 i dag. Hvorfor vil da aksjonærene Jens P. Heyerdahl til livs?

Umiddelbart etter at den nybakte statsråden Terje Rød-Larsen er ferdig med en pressekonferanse om Fideco-saken klokka 18.30 fredag 15. november 1996, spiser han middag med Orklas konsernsjef Jens P. Heyerdahl d.y. - før de sammen går på et overraskende besøk til en av Heyerdahls nære venner. I ettertid viste pressekonferansen seg å helle bensin på bålet, som knappe to uker seinere fortærte planleggingsminister Rød-Larsen.

Dermed fikk ikke bare Thorbjørn Jaglands regjering et ulivssår: Også Heyerdahl blir skadeskutt. For i entreprenør Jaglands prosjekt Det norske hus, skulle Rød-Larsen være byggmester - og Heyerdahl eslet seg til å være en av de usynlige hovedarkitektene.

HEYERDAHL TAPTE ett av sine mange spill. Det gjorde han også denne uka. Flere tidligere forsøk på å få Rimi-Hagen inn i folden har vært mislykket. Self-made-multimilliardæren Stein Erik Hagen lar seg ikke styre. Heller ikke finansgeniet Christen Sveaas, eller arvemilliardæren Johan Andresen jr. Ingen av dem har den forutsigbarhet, langsiktighet og industrielle kompetanse som kjennetegner Orklas 57 år gamle sjef. Men de har penger, og vil spytte inn seks milliarder kroner i Orkla-aksjer. Og få en hånd på rattet som Heyerdahl hittil har styrt Orkla-skuta etter.

Dessuten er de eksponenter for «den nye tid». Og for Orkla betyr det at verdier skal synliggjøres, selskapet skal deles opp. Slik at aksjekursen fortsetter å stige, og Sveaas - som på et halvt år har hatt en verdistigning på 700 millioner kroner på sin Orkla-investering - vil kunne tjene minst en halv milliard til, ifølge analytikerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jens P. Heyerdahl har utvilsomt skapt fantastiske verdier, sier Preben Rasch-Olsen i Handelsbanken.

- Hva er det da aksjonærene er misfornøyde med?

- At aksjekursen ikke reflekterer den reelle verdien på selskapet, sier analytikeren.

- Og den framkommer ved å dele selskapet opp, og selge bitene?

- For eksempel, ja. Et konglomerat som Orkla består av innbyrdes ulike deler: merkevarer som øl, mineralvann, matvarer, aviser/media, pluss en kjemidivisjon og en investeringsdivisjon med store aksjeposter i en rekke selskaper. For ti år siden ga konglomeratene sikkerhet ved å stå på flere bein. I dagens globale marked er konglomerater avleggs, driften skal rendyrkes.

- Hvem har skapt disse «fantastiske verdiene»?

- Heyerdahl og de andre ansatte.

DET SOM OGSÅ står fast er at verken Sveaas, Andresen jr. eller Rimi-Hagen har skapt en krone av verdi i Orkla. Men de vil skumme fløten.

Mens de 25000 ansatte - i 1990 var det 6300 - går en usikker framtid i møte: Kanskje blir avisene solgt til Schibsted, kjemidivisjonen i biter og stykker rundt om i verden og merkevarene til Unilever og Nestlé: Da er det usikkert om nasjonalretten Pizza Grandiosa blir produsert på Stranda, og om Ringnes-øl i det hele tatt skal tappes mer.

Det er et faktum at Norge blir forandret hvis finansmannen Sveaas, tobakkskongen Andresen jr. og kjøpmann Hagen overtar styringen.

Både den pågående krigen om Orkla og den ovennevnte Rød-Larsen-saken setter fokus på en viktig side av forholdet mellom makt og offentlighet: Næringslivets makt er nokså skjult. Mens massemedienes søkelys trenger inn i de fleste politiske korridorer og avkroker, er næringslivet lukket: Her rår eiendomsrett, penger og nettverk, ikke demokratiet. Kjell Inge Røkkes allehånde transaksjoner viser forholdet klart. Med Jens Paludan Heyerdahl d.y. som en sentral aktør. Slik han har vært i utallige andre store sammenhenger de siste 15- 20 årene.

Til nå har Jens P. vært uangripelig. Og fryktet. Og taus - han også. I avisarkivene finnes tusenvis av henvisninger til den mektige Orkla-sjefen, men bare en håndfull sitater som dreier seg om andre ting enn driftsresultater før skatt, og ingen som han ikke har hatt full kontroll og regi over.

Orklas konsernsjef er mediesky. Men han er slett ikke menneskesky.

- Det jeg virkelig finner trist er at vi ikke samarbeider mye mer i et lite land som vårt... Problemet i Norge er til dels at de styrende har for lite kontakt med hverandre, og til dels at de har for liten kontakt med det de bestyrer, sier han i et intervju med Kapital.

Problemet for Heyerdahl nå er at Sveeas & Co. også har «kontakt med hverandre», men ikke på Heyerdahls premisser.

ORKLAS EVENTYRLIGE suksess fra et ubetydelig gruveselskap i 1970-årene da Heyerdahl overtok, ville ikke vært mulig uten systematisk oppbygging av personlige nettverk. Heyerdahl tok lærdom fra 1970-åras maktutredning og omsatte den til praksis: Å bygge allianser mot politiske miljøer, mot næringsliv og mot byråkratiet har vært høyprioritert. Men det vil ikke Heyerdahl innrømme. Tvert imot.

- Det eksisterer ikke noen nettverk mellom ulike miljøer i norsk næringsliv i dag. Det er beklagelig, sa han i fjor sommer i et av sine sjeldne intervjuer. Men et halvt år seinere påviste Økonomisk Rapport at Heyerdahl selv, hans nærmeste medarbeidere og tillitsvalgte satt i dusinvis av styrer, råd og bedriftsforsamlinger i børsnoterte selskaper som ga dem et utrolig formelt nettverk. Og i tillegg kommer det uformelle...

For også Heyerdahls omgangskrets er fullstendig dominert av strategisk interessante forbindelser. Fredagskvelden i november 1996 er typisk: En privat middag, et privat besøk i de lukkede rom, hvor mye kan sies - ingenting blir referert.

- Heyerdahl? Han er overalt der «interessante» mennesker samles, sier en stortingsrepresentant. Og nevner tidlige eksempler fra FAFOs sommerfester, eller Aschehoug forlags tilsvarende på 1980-tallet. Tilsynelatende hadde konsernsjefen ingenting der å gjøre: Men Heyerdahl var allerede på plass, lenge før FAFO-festen konkurrerte med Norges Banks årstalemiddag om å samle flest personer fra makteliten...

Heyerdahl er anerkjent som Norges slueste og mest eminente strateg. Men han framstår som en litt sjenert, stillfarende, vennlig og beskjeden mann, som avskyr offentlighet og tar vare på sine venner.

- Forestillingen om vår (ikke «min», red.anm.) innflytelse er sterkt overdrevet. Det hjelper tydeligvis ikke at jeg fastslår det med jevne mellomrom, gjentar han stadig.

Men Jens P. Heyerdahl har som eneste industrileder full adgang til de mektige LO-toppene Yngve Hågensen og Jan Balstad og til Ap-leder Jagland. Derimot var Gro Harlem Brundtland sterkt skeptisk til Heyerdahl.

Kanskje bunnet Gros skepsis i Heyerdahls egen innrømmelse i et intervju: «Først og fremst tilhører jeg Orkla, og alt selskapet står for...» Da hjalp ikke tilføyelsen:

«De lange linjer. Den nøkterne holdning. Vi setter pris på folk som bruker matpapiret flere ganger.»

DET ER IKKE ALLTID Jens P. Heyerdahl bruker matpapiret flere ganger. Hans personlige nøkternhet, hans blankslitte bukser og blå strikkejakker kan også erstattes med noe som likner spanderbukser. Det bevitnes av de mange som i årenes løp har vært Orkla-sjefens gjester på langweekend med laksefiske og god, men ikke overdådig, bevertning på Løkken Verk og seinere Borregaard Hovedgård.

Der er interessante forbindelser og venner blitt samlet siden tidlig på 1980-tallet. I 1992 var eksempelvis Terje Rød-Larsen og kona Mona Juul der, sammen med umake personer som klesgiganten Frank Warner, UD-mannen Geir Grung, fylkesmannen og Høyre-politikeren Erling Norvik, aksjeforvalter Georg Krog, sosiologiprofessor Rune Slagstad, Volvo- og LO-mannen Lars Buer, skuespiller Juni Dahr pluss 10- 12 andre.

På spørsmål om hva han trodde var Heyerdahls motiv for sammenkomsten, svarte en av Dagbladets kilder:

- Tja, selskapssyke var det i hvert fall ikke. Kanskje behov for å lære oss å kjenne, knytte bånd...

Og i 1997 var Kjell Inge Røkke og Stein Erik «Rimi»-Hagen blant deltakerne. Det snakker de ikke om.

MEN EN fagforbundstillitsmann forteller en av mange typiske historier om Heyerdahls modus operandi: Han hadde skrevet en sterkt kritisk artikkel om Jens P. og Orklas framferd. Noen uker seinere fikk han overraskende besøk av det resepsjonsdamen innannonserte som en «fremmed mann» på kontoret.

- Den fremmede kom inn og presenterte seg: Det var Jens P. Han satte seg ned, ba om en kopp te og pratet om artikkelen jeg hadde skrevet, om likt og ulikt, politikk og annet tilfeldig som dukket opp [...] det virket som om mannen hadde all verdens tid. Til slutt - etter et par timer - var det jeg som måtte bryte av, fordi jeg hadde en avtale: Det virket som jeg, en forholdsvis ubetydelig person, var viktigst i verden for ham.

Jens P. Heyerdahl har heller aldri vært tilhenger av åpen lobbyvirksomhet. Men i 1988 drev han en utstrakt lobbyvirksomhet i det skjulte for å motvirke Skaugengruppens inntog i Kosmos. Toppene i blant andre Finansdepartementet og LO ble oppsøkt:

- Jeg vet rett og slett ikke. Jeg er sannelig ikke sikker. Han skal vel ha mest mulig for aksjene sine, svarte daværende LO-sjef Leif Haraldseth på spørsmål om hva han trodde var Heyerdahls motiver for lobbyvirksomheten.

Er sannheten så enkel? I så fall kan Heyerdahl heller ikke klage over Sveaas, Andresen eller Hagens motiver for å kjøpe seg inn i Orkla.