Myten om det frigjorte mennesket

Det er feil at vår egen art har frigjort seg fra evolusjonen, og at dyr har tilpasset seg miljøet gjennom stereotypisk atferd, slik Markus Lindholm hevder.

FORSTÅELSEN for viktigheten av å studere vår egen art i lys av evolusjonsteori er økende. Stikkord er darwinistisk medisin, steinalderkost og «huleboeratferd». Men enten det er biologer eller samfunnsvitere som diskuterer menneskets atferd i et evolusjonsperspektiv, har det lett for å komme negative reaksjoner fra andre fagfolk. Særlig fra samfunnsvitere, men i enkelte tilfeller også fra biologer. Sist ute med slik kritikk er stipendiat i biologi, Markus Lindholm (Db 30.12.05). Vi oppfatter hans velmente kronikk som feilaktig og unyansert.Lindholm trekker fram at evolusjon vanligvis foregår ved favorisering av egenskaper som bedrer overlevelsen i møtet med klima, sult, sykdom og predasjon. Gjennom naturlig utvalg (ved at de individene med mest hensiktsmessige egenskaper etterlater seg flest avkom) blir således generasjoner av etterkommere stadig bedre rustet til å takle disse utfordringene. Dette er riktig, men Lindholm unnlater å nevne at det sosiale miljøet også kan være svært viktig, ikke minst hos vår egen art. Sosial kompetanse og status kan avgjøre om man lykkes med å skaffe seg venner og allierte, ektefelle, barn og mulighet til å ta seg av disse. Det sosiale miljøet kan inkludere både andre mennesker i ens egen gruppe og folk i fremmede grupper.

LINDHOLM GJØR følgende tankeeksperiment: «Hvis noen reinsdyr på individuelt grunnlag hadde begynt å tørke høy om sommeren, lagre mat, kurere sykdommer og bygge vern mot ulv og ly for uvær, ville de i stor grad unndra seg dette påbudet om tilpasning.» Han mener en slik radikal endring ville føre til en slags utmeldelse av selve den evolusjonære dynamikken. Der tar han grundig feil. Lagring av høy ville satt i sving nye seleksjonsfaktorer av sosial karakter, som evnen til å kjøpe/stjele høy fra andre, beskytte seg mot å bli lurt/bestjålet, samarbeide med andre om vakthold osv.Alle ser her parallellen til vår egen art, og det er også grunnen til at Lindholm benytter tankeeksperimentet. Han vektlegger at mennesket har skapt seg livsgrunnlag i de fleste regioner av verden, men han trekker den merkelige konklusjonen at vi «er hjemløse på kloden». Vi vil heller argumentere for at vi gjennom fleksible genetiske, fysiologiske og kulturelle tilpasninger har fått et hjem tilnærmet over hele kloden. Noen vil kanskje få inntrykk av at dette er nyanser og flisespikkeri, men poenget er at Lindholm bruker dette til å underbygge at mennesket står i en særstilling. Alle dyrearter er imidlertid unike, og hva som eventuelt er spesielt ved vår egen art er en lang diskusjon som vi ikke kan ta opp i sin fulle bredde her. Vi skal nøye oss med å påpeke at det Lindholm trekker fram som unikt for vår art, ikke er i samsvar med det synet som råder blant evolusjonære atferdsforskere.

LINDHOLM MENER at andre dyrearter kun har artstypisk atferd, formet i samspill med seleksjonsfaktorene i et gitt miljø. Han hevder at mennesket har forlatt evolusjonen og baserer sin atferd på forestillinger vi selv skaper (= motiver). Men vi spør: hvor henter vi disse motivene fra? Vi har jo ikke frigjort oss fra å søke sosial prestisje! Sosial status kan være en sterk drivkraft for evolusjonen ved å skape forskjeller i overlevelse og reproduksjon mellom individer.Lindholms syn på dyrs atferd er altfor statisk. Også dyr må forstås på individnivå, og ikke på et stereotypt «artsnivå». Selve kjernen i moderne dyreforskning er at dyr er meget fleksible i valg av atferdsstrategier. Avansert sosial atferd er ikke unikt for mennesker. Det gjelder i prinsippet alle dyr, men det framkommer i stadig mer komplekse former oppover i dyreriket ettersom det kognitive atferdsapparatet og betydningen av sosial læring endrer seg. Dette ser vi mest utpreget hos primater, som hos vår nærmeste slektning, sjimpansen: Det finnes ikke to individer som er like. De foretar valg i ulike situasjoner, og de gjenkjenner sine venner og fiender i sosiale grupper. De kan være aggressive eller vennlige mot andre avhengig av individ og situasjon. De kan gjenkjenne enkeltindivider over perioder på mange år, utkjempe mangeårige kriger mellom grupper og ha ulike seksuelle relasjoner til mange forskjellige. De manipulerer sine artsfrender «politisk» og maktmessig, bygger opp sosiale hierarkier og nettverk, og utøver et maktspill som til forveksling likner atferd vi gjenkjenner hos mennesket. Og det stopper ikke der. Individuell atferd er typisk for alle pattedyr som er studert i detalj, inkludert ulv, bjørn og hjortedyr. Det er også påvist ulike personligheter hos fugler, ikke bare hos papegøyer i fangenskap, men hos ville småfugler, som kjøttmeis.

LINDHOLMS påstand om at det har funnet sted et «oppbrudd» fra seleksjon og tilpasning hos mennesket, er feilaktig. Poenget er at det sosiale miljøet hos noen arter, deriblant mennesket, ble stadig mer komplekst. I takt med dette har mennesket i stadig større grad utviklet nye omgangs- og uttrykksformer (kultur). Noen individer er flinkere i det kulturelle og sosiale spillet enn andre, og disse kan derved få flere avkom og gener videre til neste generasjon. Evolusjonen lar seg ikke stoppe. Mennesket er ikke fritatt.Ut fra sin argumentasjon føyer Lindholm seg inn i rekken av forskere som hevder at mennesket gjennom evolusjonsprosessen er blitt utrustet med en så stor og fleksibel hjerne at vi fødes med hjernen som en «blank tavle» med evne til å tilegne oss alle ferdigheter senere i livet. Derved skal vi ha «frigjort» oss fra evolusjonsprosessen. Dette synet har imidlertid blitt grundig analysert og tilbakevist av en rekke atferdsforskere, inkludert av Steven Pinker (2002) i hans bok «The blank slate: the modern denial of human nature ». Den anbefales alle som er interessert i menneskets atferd.

VI HEVDER ikke at mennesket skal reduseres til et «dyr», og heller ikke at andre dyr skal stilles på lik linje med oss. Men for å markere et skille mellom dyrene og oss mennesker, må vi bruke andre argumenter enn de Lindholm fremfører. For å følge opp det sosiale perspektivet nevnt ovenfor: vi skiller oss klart fra dyrene ved at vi har mulighet i fellesskap til å lage lover og regler for hvordan vi vil ha samfunnet, noe vi fra tidlig alder forsøker å nedfelle i våre barn som god moral og etikk. Disse reglene bør ikke bare bestå av forbud og straff, men benytte kunnskap fra psykologi, sosiologi og atferdsøkologi. Det gjelder å premiere ikke bare individuelle prestasjoner i kunst og idrett, men fremfor alt å gi sosial status til dem som bidrar til fellesskapet ved å hjelpe andre etter regelen om å behandle vår neste som oss selv.