Myten om enighet og 184 svikere

DET ER SNART 100 ÅR siden folkeavstemningen som er blitt stående som det ypperste symbolet på norsk enighet i 1905. Resultatet var da også så klart at det knapt er overtruffet selv i de strammeste folkedemokratier: Oppslutningen var høy, og av de godkjente stemmene lød 368 208 på ja og forsvinnende 184 på nei, til spørsmålet om man var «enig i den stedfundne unionsoppløsning», dvs. den et enstemmig storting 7. juni 1905 hadde proklamert som et inntruffet faktum. 99,95 % ja, med andre ord. Enigheten var der altså, men hva var det egentlig enighet om? Spørsmålet virker kanskje unødvendig. Stemte man ikke over om unionen med Sverige skulle oppløses, da? Mange synes å tro det, også slike som burde vite hva de snakker om. Hundreårs-markeringen opplyser at det var «368 208 ja og 184 nei til oppløsning av unionen»; UD ordlegger seg tilsvarende. NRK hevder at folk svarte «ja eller nei på spørsmålet om de ville ha en unionsoppløsning», Riksarkivet at de 184 ville beholde unionen. Disse får stå som eksempler på alle de som skriver som om nordmennene stemte over en realitet, om unionen skulle fortsette eller ei. Men slik var det jo ikke. Da stortinget først hadde vedtatt å holde avstemningen, var det om å gjøre å hamre inn at unionen var oppløst, ugjenkallelig. Stortingets spesialkomité endret endatil avstemningstemaet fra «enige i unionens opløsning» til «enige i den stedfundne opløsning af unionen», for at det ikke skulle finnes skygge av tvil om at 7. juni-vedtaket hadde vært endelig og legitimt. Slik tvil måtte kveles i fødselen, særlig fordi svenskene nettopp var i ferd med å foreslå en norsk folke-avstemning ut fra det svenske synet at unionen slett ikke var oppløst. Stortingets folke-avstemning kom dem hårfint i forkjøpet.

DET FØLGER AV av dette at folkeavstemningen ikke skulle bidra til å fatte noen beslutning. Å stemme ja 13. august 1905 ville ikke få unionen oppløst, å stemme nei ville ikke redde den. Myndighetene ønsket ikke noe råd, bare tilslutning til linjen som alt var valgt. Dette er påpekt av mange, med Thomas Chr. Wyller i spissen - men det trengs altså å gjentas.Avstemningen er ingen bekreftelse på at 7. juni-vedtaket skjedde «under fuld tilslutning og billigelse af det norske folk», som regjeringen like etter erklærte. Den er ikke, og kan ikke være, noe mål på hvor mange nordmenn som 13. august ønsket unionen med Sverige opprettholdt, eller som mente at 7. juni-vedtaket hadde vært den beste måten å håndtere unionsstriden på. Og den kan selvsagt ikke gis tilbakevirkende kraft, slik regjeringen påstod. Vi har da også mange vitnesbyrd om at folk som opp til 7. juni ønsket å bevare unionen, stemte ja 13. august. Dette var ikke nødvendigvis fordi de hadde endret syn, men heller fordi det ikke kunne tjene til noe å stemme nei. Det ville jo ikke bringe unionen tilbake, men det kunne gjøre situasjonen for landet vanskeligere i august. En liknelse: At man er enig i å forsøke å slokke brannen, betyr ikke at man nødvendigvis var enig i at det var lurt å tenne på. Praktisk talt alle stemmeberettigede nordmenn ville være med å slokke 13. august. Hvor mange som hadde stått med fyrstikker 7. juni, kan vi dessverre aldri få vite.

DE 184 SOM STEMTE nei er ofte blitt urettferdig bedømt. De kunne ikke stemme mot unionsoppløsningen, som det så ofte påstås, for ved å stemme i det hele tatt, godtok de at den var «stedfunden» (spørsmålet var et godt eksempel på «Har De sluttet å slå Deres kone?»-typen). Av samme grunn kunne de ikke stemme for å beholde unionen. Kanskje ville de det, kanskje ikke. Det som gjør det ekstra kinkig å bedømme hva de kan ha ment, er at avstemningen gjaldt enighet eller ikke i unions-oppløsningen slik den var iverksatt med 7. juni-vedtaket. Som kjent er den juridiske holdbarheten av dette vedtaket omtvistet. Folk som betraktet seg som lovlydige kunne mao. ha vanskelig for å godta det, uansett hva de ellers måtte mene om unionen. Det er fullt mulig at de kan ha ønsket den oppløst, bare på en måte de syntes var mer forsvarlig. Noe vi kan vite sikkert om de 184, er at de var menn med sine meningers mot, og vi kan gjette på at det var atskillige steile prinsippryttere blant dem. Mange som stemte ja, gjorde det saktens i begeistringens masserus, uten å tenke så nøye over akkurat hva de svarte på; men vi kan trygt gå ut fra at de ytterst få som våget å gå mot strømmen, overveide det grundig. Og kildene tyder på at ikke så få av dem stemte som de gjorde fordi de tok troskapseder til grunnlov og konge mer alvorlig enn andre, altså et forhold som angår 7. juni-vedtakets revolusjonære sider, men ikke synet på unionen som sådan.

HVA VAR SÅ folke-avstemningen? Vel, først og fremst var den et mål på hvor mange nordmenn som ikke mente det var tilrådelig å underkjenne 7. juni-vedtaket i den situasjonen som forelå i august, før man skulle forhandle med Sverige, og før unionsoppløsningen var anerkjent av andre stater. Den skulle, som spesialkomitéen sa, «bortrydde den tvil, som paa enkelte udenlandske hold kan have gjort sig gjældende angaaende det norske folks tilslutning til stortingets [...] beslutning». Så skulle den gjøre folket medansvarlig i det myndighetene hadde gjort, styrke fedrelandsfølelsen og offerviljen. Alt dette var klart uttrykt i samtiden. Et skjult motiv er lett å legge til: Den skulle støtte opp om den tvilsomme jussen bak 7. juni-vedtaket. Altså: den var en legitimitetsmaskin.Michelsen-regjeringens strategi, støttet av en nesten samstemmig presse, lyktes over all forventning. En frapperende ytre enighet ble oppnådd, og svært mange ble grepet av den høytid og det samhold som omgav avstemningen. Likevel er det knapt rimelig å se den som en slags triumf for norsk folkestyre. For historien om folke-avstemningen er også historien om en sterk og ensrettet propaganda og en bevisst underkuelse av syns-punkter som ikke stemte med flertallets. Den handler om press, trakasserier og selvtekt overfor dem man trodde stemte nei, eller ikke stemte. En mann i Drammen skrev til Sverige om «den fuldstændige terroristiske Undertrykkelse af al Opposition i Norge»; behandlingen han fikk da ordene hans ble kjent, bekreftet dem på sett og vis. En innsender i Dagbladet skrev truende om «en Regnskabets Dag for dem, der sveg, da alle Mand kaldtes paa Dæk.» Myndighetene maktet på sin side ikke alltid å bevare «valg-handlingens renhet». På Hamar prøvde opprørte jafolk å finne en mann som hadde stemt nei ut fra håndskriften på stemme-seddelen, uten at valgstyret hindret det. I Helgen Kirke var «en Svenske med sin Ja-Seddel» første mann ved urnen. Hemmelig valg var det knapt.

FOLKE-AVSTEMNINGEN var ikke en fri meningsytring. En ukjent, men trolig ikke ubetydelig del av jastemmene kom fra folk som faktisk var uenig i 7. juni-vedtaket, men som ikke så at det tjente noe fornuftig formål å gi uttrykk for det. Berlingske Tidende skrev 14. august:«Med en Disciplin, der kan kun vække Beundring, har Mindretallet bøiet sig for Flertallet i en Situation, hvor selv en ringe indbyrdes Strid øiensynlig kunde have medført de største Farer for Norges Existens. Efter at de afgjørende Skridt var tagne, og Mindretallet havde indseet, at det intet kunde udrette til at forandre dem, har det loyalt bøiet sig [...]».Avisen hadde rett. Resultatet av avstemningen 13. august 1905 forteller mer om disiplin og bevisst, taktisk tilsidesettelse av et mindretalls syn enn om den overveldende enighet som er blitt forbundet med den.