Myten om mørkets hjerte

Afrikas mørke handler ikke om Afrika. Mørkets hjerte handler ikke om Kongo. Det handler om oss, mener Ingrid Samset.

KONGO TRENGER HJELP, hevder professor Helge Hveem på kronikkplass 12. mars. Hveem konkluderer med at dersom vi ikke hjelper Den demokratiske republikken Kongo, dette store landet i hjertet av Afrika, vil kongoleserne bli værende «i historien» - en trist saga om vanstyre, krig og fattigdom. Det er bedre tider i Kongo nå enn på lenge. Men hvorfor tror vi at de gode tidene avhenger av oss? At uten oss er de andre dømt til å bli værende i sitt historiske mørke? Hveems antydninger om at uten vår hjelp vil Kongo forbli et anarki der grådigheten råder, er i tråd med den gjengse framstillingen av Kongo: som et sted hvor krise er normalen, som må hjelpes av gode krefter utenfra, av oss, for å klare seg. Ett eksempel er medienes framstilling av valget i Kongo i 2006. I over 50.000 lokaler stemte rundt 17 millioner kongolesere inn sine ledere, i et valg preget av livlig debatt, krevende logistikk og stor entusiasme. Men i vestlig presse la man vekt på sannsynligheten for vold. Spaltemeter på spaltemeter ble brukt til å spekulere i hvor blodig det hele kom til å bli, mens sakene, skillelinjene, hva kongolesere flest var opptatt av knapt ble dekket. Da seieren til Joseph Kabila var et faktum, taperne taklet nederlaget med fatning og volden ikke ble særlig omfattende, beskrev BBC det som et mirakel. Og mediene stilnet.

KRIGEN I KONGO led under den samme skjeve dekningen. I flere år etter at krigen sluttet i 2003 fortsatte vestlige medier å rapportere fra «krigen i Kongo» og reproduserte slik ideen om evig krise, stadig næret av nye rapporter om lidelser, humanitær katastrofe og behov for hjelp. Katastrofebildet ble ispedd eksotiske fortellinger om brutale geriljaer som rekrutterer barn, om urfolks underlige liv i skogene. Kongoleserne blir slik prototypen på afrikanere slik vi ofte hører om dem: enten som de stakkarslige ofrene som trenger vår hjelp, eller som de grusomme voldsmennene som fortjener vår straff, eller som de primitive vesenene som speiler vår modernitet. Deres egne drivkrefter, synspunkter og mål blir underrapportert. Et annet slående trekk ved mediedekningen av Kongo er alle faktafeilene. Den demokratiske republikken Kongo forveksles ofte med nabolandet Republikken Kongo, for eksempel. Et nyhetsinnslag om DR Kongo jeg hørte en gang på NRK radio inneholdt tre feil på ca. ett minutt. En lavere standard for sannhetsgehalt ser ut til å gjelde når det rapporteres fra Afrikas tredje største land enn fra store stater på andre kontintenter, som Frankrike, India eller Brasil.

KONGO KRYSTALLISERER slik essensen av mediedekningen av Afrika generelt: det framstilles som et sted hvor naturtilstanden råder - og dermed også mørket. Bilde av dette mørket blir så sterkt at det skygger for virkeligheten. Når kongoleserne viser for all verden at de kan skape både fred og demokrati, for eksempel, har det knapt nyhetsverdi. Men hvis noen blir drept i en gatekamp i hovedstaden Kinshasa, er kameraene på plass med en gang. Hveems kronikk er tilsynelatende annerledes, siden den framhever de gode tidene i Kongo. Men også dette bildet males på svart bakgrunn: Kongos historie er mørk, og uten vår hjelp vil den bli værende slik. Hvorfor vedvarer dette fokuset på alt som kan opprettholde myten om mørkets hjerte?Uvitenhet er nok én årsak. Kongo er et land den jevne nordmann vet lite om. Andre afrikanske stater blir dekket noe mer nyansert, som Sør-Afrika - et land flere av oss kjenner til gjennom turisme, slektskap, kampen mot apartheid eller Mandelas lederfigur. Manglende kunnskap forklarer likevel ikke alt. Vi kan være uvitende om Paraguay, Pakistan eller Papua Ny Guinea, men mediene vil neppe skildre det som skjer der som en simpel kamp mellom lyse og mørke krefter. Det er det som ofte gjøres for Kongos del, et land som har vært kjent som «mørkets hjerte» helt siden Joseph Conrads roman «Heart of Darkness» kom ut i 1899. Denne fortellingen om en sjømanns reise opp langs Kongofloden i tidlig kolonitid satte ord på myten, som den gang passet som hånd i hanske med koloniherrenes behov for en ideologi som kunne begrunne hvorfor Europa tok kontroll over Afrika. Afrika var «det mørke kontinent» - som måtte opplyses. I hjertet av mørket lå Kongo, som Belgia tok makten over.

ETTER KOLONITIDEN har myten blitt opprettholdt av tenkere, businessmenn og bistandsarbeidere som har sett seg tjent med å framstille Afrika som et problem. Myten lever videre fordi den er nyttig både for de som vil hjelpe Afrika og for de som helst holder seg unna. Utgangspunktet er likt: «der er det ille». Slik lyder myten på folkemunne. Men fortsettelsen spriker: enten vil man mene at «det er jo så fælt der, så vi må prøve å hjelpe», eller «det er jo så fælt der, så vi gjør lurest i å holde oss unna, det er ikke stort vi kan gjøre fra eller til uansett». Myten om mørkets hjerte tjener slik hele spekteret av utenrikspolitikere, fra SV til FrP.I tillegg tilfredsstiller myten vårt almenne behov for å ha «en annen» å kontrastere oss mot. Om det er en annen gruppe eller et annet område som har det verre eller er verre enn oss, føler vi oss litt bedre. Den rasistiske ideologi brukte hudfarge som den kontrasten som skulle begrunne hvorfor «vi», mennesker med lys hud, var bedre enn «de andre», de med mørkere hud. Mørkets hjerte er ikke langt unna dette. Grunntanken er at de er mørke, vi er lyse. Deres kontinent er det mørke, vårt er det opplyste. At de er voldelige, vi fredelige. Vi har løsningene, de har problemene. Det mørke kontinent kan ikke klare seg alene. Det trenger oss.

MØRKETS HJERTE representerer dessuten ikke bare det onde, men også det uforståelige. Når det er mørkt kan vi ikke se. Når mediene insisterer på lidelsene og brutaliteten i Kongo, er det ikke bare fordi dette stemmer med vårt indre bilde. Det er også fordi myten om mørket, som holdes i live gjennom den negative rapporteringen, bidrar til å frigjøre oss fra ansvaret for å forstå problemene. I mørkets hjerte er det jo bare å forvente at det er problemer. Mørket inneholder kilden til det onde, men skjuler samtidig det ondes natur fra våre øyne. Dermed kan vi ikke forstå det. Vi kan bare trekke på skuldrene og håpe på det beste, mens vi fortsetter å spekulere på avstand. Også her grenser myten mot rasisme: mørkets hjerte representerer et område av verden som formodentlig ikke lar seg begripe, hvor menneskelig rasjonalitet og godhet er opphevet og usynlige, onde krefter råder. Slik blir myten en slags sekulær helvetesforestilling, en kilde for fantasien, et kraftfullt bilde som gis stadig nytt liv i kunst, litteratur og medier. Vi lever i en tid hvor tilgangen på fakta om verden er større enn noensinne. Men noen fakta er visst mindre etterspurt enn andre. Mange av oss vil ikke høre om noe som kan avlive myten om Afrikas mørke. Toneangivende medier ser i alle fall ut til å tro det. Men har de rett? Er vi virkelig mer interessert i myten enn i virkeligheten? Vi kan ikke få begge deler. Valget handler om hvordan vi ønsker å se de andre: på våre, eller på deres premisser.