KONGO TRENGER HJELP, hevder professor Helge Hveem på kronikkplass 12. mars. Hveem konkluderer med at dersom vi ikke hjelper Den demokratiske republikken Kongo, dette store landet i hjertet av Afrika, vil kongoleserne bli værende «i historien» - en trist saga om vanstyre, krig og fattigdom. Det er bedre tider i Kongo nå enn på lenge. Men hvorfor tror vi at de gode tidene avhenger av oss? At uten oss er de andre dømt til å bli værende i sitt historiske mørke? Hveems antydninger om at uten vår hjelp vil Kongo forbli et anarki der grådigheten råder, er i tråd med den gjengse framstillingen av Kongo: som et sted hvor krise er normalen, som må hjelpes av gode krefter utenfra, av oss, for å klare seg. Ett eksempel er medienes framstilling av valget i Kongo i 2006. I over 50.000 lokaler stemte rundt 17 millioner kongolesere inn sine ledere, i et valg preget av livlig debatt, krevende logistikk og stor entusiasme. Men i vestlig presse la man vekt på sannsynligheten for vold. Spaltemeter på spaltemeter ble brukt til å spekulere i hvor blodig det hele kom til å bli, mens sakene, skillelinjene, hva kongolesere flest var opptatt av knapt ble dekket. Da seieren til Joseph Kabila var et faktum, taperne taklet nederlaget med fatning og volden ikke ble særlig omfattende, beskrev BBC det som et mirakel. Og mediene stilnet.