MOTVERGE: Spesielt har funksjonshemmede fått erfare Norges motstand mot å innrømme oss reelle rettigheter på linje med andre borgere, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Stolthetsparaden i 2011. Foto: Per Løchen / NTB scanpix.
MOTVERGE: Spesielt har funksjonshemmede fått erfare Norges motstand mot å innrømme oss reelle rettigheter på linje med andre borgere, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Stolthetsparaden i 2011. Foto: Per Løchen / NTB scanpix.Vis mer

Debatt: Menneskerettigheter

Myten om Norge som foregangsland på menneskerettigheter

Vi som har fulgt med på norske myndigheters opptreden i FN, erfarer en arroganse som vi tror de færreste i Norge er klar over.

Meninger
Berit Vegheim, leder av Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen.
Berit Vegheim, leder av Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen. Vis mer

Fredag 30. september la Utenriksdepartementet frem Stortingsmelding 39 (2015-2016), hvor budskapet er at Norge ikke vil slutte seg til protokoller som gir individuell klagerett ved brudd på følgende konvensjoner: FNs barnekonvensjon (BK), FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD).

Norge ynder å kalle seg foregangsland på menneskerettigheter. Men dette gjelder åpenbart bare så langt de ikke utfordrer norsk lov og politikk. Spesielt har funksjonshemmede fått erfare Norges motstand mot å innrømme oss reelle rettigheter på linje med andre borgere. CRPD er ikke engang skrevet inn i norsk lov.

Regjeringens begrunnelse for at Norge ikke skal tilslutte seg individklageordningen til CRPD er at man ikke har tillit til komiteen som overvåker konvensjonen.

Det hevdes at komiteen har sin egen tolkning, og at dersom denne tolkningen skal legges til grunn, må sentrale bestemmelser i norsk lovgivning endres.

De sentrale bestemmelsene det siktes til her, er fratakelse av rettslig handleevne (umyndiggjøring) i vergemålsloven, og bestemmelsene om tvang i lov om psykisk helsevern og helse- og omsorgstjenesteloven.

Norge vil rett og slett ha en konvensjon som er i samsvar med norsk lov som legitimerer at staten begår de groveste menneskerettsbrudd som kan tenkes overfor frie borgere som ikke har gjort noe galt. Realiteten i Norge er at mange mennesker lever i tvangsregimer, enten på institusjon eller i såkalt bolig, fratatt kontakt med omverdenen som familie og til og med nektet kontakt med norsk presse. De lever under vilkår som om de satt i fengsel.

De har ikke engang adgang til å saksøke staten, fordi de er umyndiggjort og prisgitt vergens vilje, en verge som ofte er en vilt fremmed person.

Det er disse bruddene på grunnleggende menneskerettigheter konvensjonen forplikter landene til å få en slutt på. Konvensjonen ble laget for å sikre og tydeliggjøre at de universelle menneskerettighetene også gjelder for funksjonshemmede på samme måte som FN fant grunn til å presisere barns og kvinners rettigheter i egne konvensjoner.

Videre hevdes det i meldingen at komiteens tolkning ikke samsvarer med statspartenes syn. Dette er en uhyre drøy påstand og savner rot i virkeligheten.

Sannheten er at under forhandlingene om CRPD, var det Norge som sammen med land som Iran og Syria, frontet motstand mot å erkjenne at funksjonshemmede har samme rett som andre borgere til frihet fra statlig tvang og umyndiggjøring. Majoriteten av statene gikk derimot inn for nøyaktig samme formulering av forbudet mot umyndiggjøring som i kvinnekonvensjonen. Vi har ikke hørt at Norge bestrider at forbudet mot umyndiggjøring av kvinner er absolutt.

Da Norges syn ikke vant frem, avga man to tolkningserklæringer som i realiteten er reservasjoner mot å innfri forpliktelsene som er nedfelt i artiklene 12 og 14 om henholdsvis forbud mot umyndiggjøring og forbud mot bruk av tvang. Kun en håndfull stater har gjort det. Derimot er mange land, som Peru, Costa Rica og Canada, nå i gang med å finne alternativer til umyndiggjøring for å sikre retten til selvbestemmelse fullt ut.

Men viktigst er hva Norge gjør mot egne borgere, ikke hva andre land gjør.

Norge har fått kritikk gjentatte ganger for bruk av makt og tvang i psykiatrien fra flere FN komiteer, blant annet Torturkomiteen, og FNs høykommissær for menneskerettigheter. Videre har Norge blitt oppfordret av andre statsparter til å trekke sine tolkningserklæringer, gjøre CRPD til norsk lov og ratifisere protokollen som gir individuell klagerett. All kritikk synes å prelle av på norske myndigheter.

Vi som har fulgt med på norske myndigheters opptreden i FN, erfarer en arroganse som vi tror de færreste i Norge er klar over.

Det er dessverre et faktum at vi i dag ikke har noen politiske partier eller politikere i Norge som er garantister for funksjonshemmede borgeres mest grunnleggende rettigheter og friheter. Det har som konsekvens at systematiske brudd på CRPD får pågå uten at det får den oppmerksomhet politikere ellers utviser ved brudd på andre konvensjoner.

Det har dessuten vist seg at uavhengig av hvem som regjerer er partiene mest opptatt av hvordan andre land oppfyller sien forpliktelser.

I den grad man kan si at Norge fremstår som et foregangsland på menneskerettigheter, gjelder dette først og fremst som overvåker og kritiker av andre land.