I Oslo vest, og sikkert i mange andre norske byområder, snakkes det mye om hvor deilig det er å holde seg hjemme i påsken. Da er det stille i gatene fordi «alle andre» er på fjellet, det er lite biltrafikk og bedre service enn vanlig på serveringsstedene, som for sin del er overlykkelige over hver gjest de kan få. Dessuten er påsken som kjent lagt til en tid på året da det er gode muligheter for at Våren Endelig Begynner Å Komme.

KLASSIKEREN er Odd Børretzens historie om hvordan dagens norskinger bare gjentar, i ritualisert form, den første innvandringen til den skandinaviske halvøya: Disse pelskledte jegerne fulgte iskanten da den trakk seg tilbake mot slutten av siste istid.

Uansett er det mest presserende spørsmålet hva det kommer av at så mange tror at det er vanlig å tilbringe påsken til fjells. Skikken er nemlig ikke videre utbredt. Det er mange flere som i løpet av året reiser på charterferie til et varmt land enn som tilbringer påsken i karrige omgivelser fjernt fra folkeskikken.

TRE FJERDEDELER av den norske befolkning holder seg hjemme hele påsken. Av dem som reiser bort, drar de fleste på korte turer (inntil fire døgn). Nesten like mange reiser til kysten som til innlandet, og omtrent halvparten overnatter på hytte. Dette skulle bety at befolkningsandelen som tilbringer hele eller deler av påskeferien på en hytte til fjells, ligger på mellom tre og seks prosent.