Myten om Wergeland

NASJONALISME: I Dagbladet sist fredag bidrar John Olav Egeland til å videreføre en feiloppfatning, som ikke bør bli stående uimotsagt. I innlegget om Norge og nasjonalismen knyttes Henrik Wergeland til nasjonalismen blant annet ved formuleringen: «Nasjonalismen strekker seg fra Wergelands barnetog til ovnene i Auschwitz». Bortsett fra at barnetoget først kom i gang i 1870 på Bjørnsons initiativ, burde en kanskje være glad for Wergeland og det fremste bildet på jødeutryddelsene under 2. verdenskrig tross alt havner i hver sin ende av skalaen!Likevel er det fremdeles svært misvisende å gjøre Wergeland til et bilde på norsk nasjonalisme slik Egeland behandler begrepet utover i innlegget. Wergeland var i virkeligheten like mye kosmopolitt eller internasjonalist som nasjonalist. Det var hele menneskehetens utvikling, som var hans hovedærend - ikke å skape et særnorsk mirakel. Antakelig mer enn noen annen norsk dikter tok han høylydt stilling for all verdens folkeslags rett til å gjøre opprør mot nasjonal undertrykking: Irer, polakker og latinamerikanere, for bare å nevne noen få. Videre er det flere eksempler i forfatterskapet på at Wergeland bekjempet datidas rasistiske stereotypi nr én: tryntyrken. Wergelands kjente kamp for jødene er i grunnen eksemplarisk i sin kobling mellom det nasjonale og det internasjonale: Ved å la jødene få adgang til riket, ville Norge fjerne en skamplett fra Grunnloven, hevdet han. Logikken er altså: Ved å åpne opp, ville Norge få en (enda) bedre konstitusjon og dermed et bedre grunnlag for å bygge den nye nasjonen. Det må vel være det motsatte av en nasjonalisme som hegner om grensene for å bevare egne fortrinn - kulturelle som økonomiske. Hva Wergeland hadde ment om behandlingen av dagens somaliske og sultestreikende afghanske flyktninger, er det derfor liten grunn til å tvile på.

WERGELANDS nasjonale begeistring var stor, men ikke som en nasjonalistisk oppfatning der et snevert blodsfelleskap erstatter hele menneskehetens fellesskap. I iveren etter å avlive myter om nasjonalismen kommer Egeland i skade for å bygge opp under myter om et forfatterskap som heller burde vært løftet fram som eksempel på at det går an å være glad og stolt over det norske samtidig som en solidariserer seg med verdens undertrykte og hilser et kulturelt mangfold i Norge velkommen.