Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Myten Shakespeare- igjen

William Shakespeare er kulturindustri. Det faktum at vi vet så lite om ham, selger godt. Dette griper Jon Ewo fatt i.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hans nye roman har undertittelen «Vil den virkelige William være så snill å reise seg!» og spiller på alle teoriene om hvem og hva hanskemakersønnen fra Stratford egentlig var.

Store friheter

Det handler ytre sett om studenten Kristofa Slynge, som besvimer på vei til sin muntlige eksaminasjon, etter å ha skrevet sin hovedfagsoppgave om Shakespeare på bare seks måneder. Resten er et sammensurium av de fantasier hun har som besvimt, der fortid og nåtid, fakta og fiksjon, historisk stoff og biografiske tilskrivelser, teorier og konspirasjoner virvles sammen.

Det er i denne sammenheng nytteløst - og uinteressant - å gå inn på hvor store friheter Ewo tar seg i forhold til det historisk-biografiske materialet. De er store, men dette er altså en roman.

Ikke entydig

Med Slynge som et slags medium, treffer vi på flere personer som alle forteller om sitt forhold til dramatikeren. Her er Shakespeares til nå ukjente halvbror, med en forbannelse hengende over seg, en kapellan som så vidt unnslipper en konspirasjon, en forfyllet journalist på Shakespeare-festival, og en rekke andre. De får alle noe med Shakespeare å gjøre. Og det er ikke et entydig bilde av Shakespeare som tegnes.

Gjennom de ulike personene kommer betraktninger om og kommentarer til myten Shakespeare og om industrien rundt ham, både som person og som forfatter, samt det nesten religiøse draget over dyrkelsen av hans kunst.

Bobler over

Ewo presenterer oppsiktsvekkende teorier om for eksempel forholdet mellom Shakespeare og Marlowe, og lar den mørke kvinnen fra sonettene spille en vesentlig rolle.

Romanen bobler over av innfall og opptrinn. Men det koker også over. Det synes som om Ewo har mer glede av å leke seg med myten enn egentlig å ha noe å komme med; det er vanskelig å vite hvor og hva han egentlig vil med det hele. De samme poengene om industrien og dyrkelsen kommer igjen og igjen. Historiene oppleves som svært konstruerte, dertil kommer pågående og snakkesalige fortellerstemmer, som gjør romanen anmassende og trettende. Og den stadig viltrere diktningen over det dokumentariske materialet leder ingenstedshen.

Man føler snart at man ikke kommer noen vei, verken i forholdet til Shakespeare (selv om det sikkert ikke er meningen) eller i romanen. Det blir for meget av det gode, men for meget av det gode koker også bort underveis, og man sitter til slutt igjen med lite å tygge på.

Hele Norges coronakart