NØKKELNÆRING: Veiing av rein (FEA) i sameland. Artikkelforfatterne mener samisk reindrift er en økologisk bærekraftig næring. Foto: Ingun A. Mæhlum / Dagbladet
NØKKELNÆRING: Veiing av rein (FEA) i sameland. Artikkelforfatterne mener samisk reindrift er en økologisk bærekraftig næring. Foto: Ingun A. Mæhlum / DagbladetVis mer

Mytene om reindrift

UNESCO bør vurdere å gi reindriften status som verdensarv.

Meninger

Den samiske reindriften i Norge har et dårlig rykte. Uavhengig av de faktiske dyretallene har det lenge blitt hevdet at det er for mange reinsdyr. Samtidig som sauer og geiter gjerne betraktes som miljøhelter, blir reinsdyr nesten utelukkende tildelt skurkeroller i den norske offentligheten. Dette gjelder særlig reinen på Finnmarksvidda. Antall rein har variert mye de siste tiårene. Uansett antall dominerer en forestilling om at det alltid er for mange rein på vidda.

Samisk reindrift, som finnes på 40 prosent av Norges areal, blir altså sett på som en trussel og ikke en berikelse for det norske kulturlandskapet. Miljøvernere, biologer, statsansatte agronomer og politikere fra alle partier har vært aktive i å kritisere reindriften. I dag kan derfor Rasmus Hansson fra MDG fri til miljøengasjerte velgere ved å henvise til reindriften i Vest-Finnmark som «Norges største offentlig finansierte dyretragedie» (Dagbladet 6. desember 2014).

Siden 1980-tallet er det blitt stadig gjentatt i majoritetssamfunnet at det er for mange rein i forhold til lavmattene på Finnmarksvidda, selv med lite støtte i forskningen. Dette ble også ukritisk gjentatt i Riksrevisjonens rapport fra 2012, hvor det påstås at «store deler av Finnmarksvidda er overbeitet, som følge av et for høyt reintall».

En gjennomgang av forskningen viser imidlertid at beitene tar seg raskt inn igjen etter en belastning, og at klimavariasjon har vel så mye å si for lavmattenes utbredelse som antall rein. Mye snø og islag kan i dårlige år gjøre beitene utilgjengelige. Da sulter dyrene, mens lavmattene klarer seg bra. Men de siste 15 årene har beiteforholdene på vidda vært utmerkede. Dette har bidratt til økningen i reintall i samme periode. Denne økningen ville ikke vært mulig om lavmattene var i så dårlig forfatning som mange vil ha det til.

At det blir mindre lav enkelte steder med flere reinsdyr er logisk. Men hva er et akseptabelt nivå på lavmattene på vidda? Hvem bestemmer hva dette nivået skal være? Og hvilke kriterier bør brukes for å fastsette dette nivået?

Både forskningen og politikken har så langt hatt et rotete forhold til disse spørsmålene. «Overbeiting», «bæreevne» og «høyeste reintall» brukes generelt på uavklarte måter i den offentlige debatten.

I motsetning til alle mytene og påstandene fra politikere, finner vi at samisk reindrift er en økologisk bærekraftig næring som bidrar til opprettholdelse av en urfolkstradisjon med et avansert kunnskapsgrunnlag forankret i samisk språk. UNESCO bør derfor vurdere å gi reindriften status som verdensarv. Dette tror vi kan bidra både til at politikere, journalister og folk flest får øynene opp for det viktige bidraget samisk reindrift faktisk er til en bærekraftig utvikling. Da staten skulle regulere og modernisere reindriften, var det ikke reindriftssamenes eget kunnskapsgrunnlag som ble brukt. Det er ikke minst viktig at den norske statens forvaltning får øynene opp for kvalitetene i den tradisjonsbaserte reindriften, før hele virksomheten tvinges i kne.

Vi underbygger disse argumentene i vår nye bok «Samisk reindrift, norske myter», utgitt av Fagbokforlaget.