Myter i Turbo-fart

Underholdende, men ukritisk bandbiografi.

BOK: Forhåndsomtalen av Håkon Moslets autoriserte Turboneger-biografi har kretset tungt rundt bandets forhold til narkotiske stoffer. Det, og vokalist Hans-Erik Dyvik Husbys vennskap med – skrekk og gru! – et Hells Angels-medlem. Slik blir det når det skal selges bøker (og aviser) i Norge.

Mørk skildring

Men til å være en biografi om et forholdsvis utagerende rock’n’roll-band, inneholder ikke Moslets bok spesielt mye verken av narkotikabruk eller andre pikante «avsløringer». Vi får den allerede velkjente historien om Husbys heroinavhengighet, skildret på en fin og lite spekulativ måte som gjør leseren oppriktig glad i bamsen fra Lofoten. Vi får historien om hvordan en gjeng relativt uskyldige fyllebøtter havner på kokainkjøret på turné i Spania, noe som eskalerer til et alvorlig rusproblem for bandets ubestridte lederskikkelse, Thomas Seltzer.

Stort mer sensasjonsstoff er det ikke i boka om det eneste norske rockebandet med tilnærmet global kultstatus. Den periodevis ganske mørke skildringen byr på møkkete turnéliv, fyll, vold, uappetittlig oppførsel, tilfeldig sex, kummerlige garderober og livsfarlige turnébiler, blodslit, maktspill og tunge personkonflikter mellom sterke og til dels ganske forstyrrede personligheter. Men har man lest noen bandbiografier, vet man at det stort sett er dette de dreier seg om. It’s only rock’n’roll. Moslet tar heller ingen litterære grep som løfter teksten ut av den kronologiske og anekdotiske musikkbiografiens forutsigbarhet. Men det betyr ikke at den ikke er leseverdig. I lange passasjer er dette en meget velskrevet og godt observert bok. Moslet skriver innsiktsfullt og nesten i overkant detaljert om bandets turbulente framvekst på slutten 1980-tallet, og om den særegne, mørke og kontrære mentaliteten som preget bandmedlemmene helt fra begynnelsen. Her gir Moslet et viktig bidrag til den norske rockens kultursosiologi.

Tjener mytologien

Temperaturen stiger etter hvert som bandet finner sin endelige form, basert på det Moslet ganske presist kaller «den hellige turbo-triaden punkrock, darkness og humor». Det er Seltzer og gitarhelt Knut Schreiner som radarpar, Husby som tvetydig og plaget rock’n’roll-idol, bandet i denimklær, dårlig sminke og uniformseffekter fra morosjappa Standard, homoerotisk flørt, rumperaketter og en nyfunnet hemningsløshet i jakten på den tunge, feite, perfekte rock’n’roll-lyden.

For en ikke-fan er det nok fenomenet og prosjektet Turboneger som er det mest interessante. Balansegangen mellom undergrunnsmentalitet og skamløs kommersialitet, mellom mørke og humor, mellom alvor og ironi, for ikke å si postironi. Fyrverkeri i rumpa, hva er det for noe? Hvor slutter Turbo, og hvor begynner Spinal Tap? Hva er det egentlig som foregår inne i hodene på disse evig obsternasige og beleste drittungene, disse smartassene fra helvete? Lest i sin helhet, gir nok boka et svar, men det er tidvis frustrerende at ikke forfatteren går bandmedlemmene, og spesielt Seltzer, enda litt tettere på klingen. Moslet er bekjennende Turboneger-fan og håndplukket av bandet til å skrive en autorisert biografi. Her ligger bokas største problem. Den har innsikten, de saftige anekdotene og følelsen av tilstedeværelse som nærheten til kildene gir, men mangler distansen og kritikken. Moslet kultiverer myten Turboneger, og man sitter med et inntrykk av at han fortolker og forstår nær sagt hvert minste sprell bandet gjør på en måte som tjener mytologien. En og annen kritisk stemme slipper til, men det er sjelden Moslets egen. Det ligger dessuten i den autoriserte biografiens natur at man som leser spør seg hva som er forfatteren, og hva som er subjektet. Hvor mye har egentlig bandet, anført av den gamle skribenten og kontrollfriken Seltzer, fått påvirke teksten og utvalget?

Savner motstand

Det er vel heller ikke direkte uproblematisk at en så vidt sentral maktperson i Musikk-Norge som P3s musikksjef skriver en autorisert biografi om et norsk band som spilles hyppig på hans egen kanal. Det er synd, for Moslet skriver godt og medrivende, med en humor smittet av bandets egen. I visse partier tar riktignok de litterære ambisjonene overhånd, som i en forsøksvis malende skildring av Husbys hjemsted: «En øy langt ute i et mytisk hav. Med strømmer som river skip ned i den visse død».

Svakest er likevel de hemningsløst panegyriske beskrivelsene av Turbonegers plater, fra «Apocalypse Dudes» og ut. Når teksten minner mer om en parodi på en pressemelding fra plateselskapet enn en kritisk musikkjournalistisk analyse, trekker det ned et godt helhetsinntrykk. Et band som så til de grader dyrker friksjon og motstand, hadde nok vært tjent med ei bok som bød på litt mer av det samme. Selv ikke den skamløse konverteringen fra skitten deathpunk til mer folkelig og arenavennlig rock’n’roll, blir gjenstand for mye kritisk drøfting. Likevel er dette utvilsomt en av de mest underholdende og innsiktsfulle musikkbiografiene som er skrevet på norsk. Turboneger har fått sin bauta – så får eventuelt andre ta jobben med å rive den ned.

Jan Omdahl er kommentator

i Dagbladet.no.

Han har tidligere skrevet a-ha- biografien «The Swing of Things».